- Her er en god naturvernidé, sa man kanskje på statsministerens kontor. - La oss bygge en kraftlinje i luftspenn tvers gjennom Hardanger.

Klart vi må bygge kraftlinje i luftspenn gjennom Hardanger. Arbeiderpartiet har sagt det. Og Arbeiderpartiet har alltid rett.

av Øyvind Strømmen, fylkesleder, Miljøpartiet De Grønne i Hordaland

Jeg husker en skoledebatt fra gymnasdagene, da politikere fra forskjellige partier møtte opp for å selge sitt glade budskap til de unge, håpefulle. Blant dem var Arbeiderpartiet, og innleggene deres representant kom med irriterte meg etterhvert så sterkt at jeg stilte følgende spørsmål fra salen.

- Hvordan kan det ha seg at Arbeiderpartiet har æren for alt som går bra, men ikke skylden for noe av det som går galt?

Det er en av de få gangene en politisk uttalelse fra undertegnede har ført til tverrpolitisk enighet. Fra alle. Utenom Arbeiderpartiet. Den siste tiden har jeg skjønt litt mer. Grunnen er simpelthen at Arbeiderpartiet alltid har rett. De er partiet som ikke kan ta feil.

Slik er det med kraftlinjene gjennom Hardanger. Da “Melding om 420 kV-ledning” i sin tid ble lagt frem lå det syv fagrapporter som vedlegg til denne. I disse rapportene ble luftlinje vurdert som negativt, for landskapet, for biologisk mangfold, fauna og naturtyper, for kulturmiljø og kulturminner, for reiseliv og turisme, for friluftsliv og for villrein og tamrein. De fleste av fagrapportene konkluderer med sjøkabel som det klart beste av de vurderte alternativene.

Det er blant annet på denne bakgrunnen at Arbeiderpartiet og regjeringen har fått mye pepper for vedtaket om å bygge kraftlinjer i luft, helt fra min hjemkommune Samnanger og til Eidfjord innerst i Hardanger. Irritasjonen i Hardanger handler ikke minst om at det er oljeindustrien som er den utløsende årsaken til den planlagte utbyggingen, selv om hensyn til kraftbalanse i bergensområdet definitivt spiller inn.

Klaus Rasmussen i Bevar Hardanger forklarer irritasjonen i et intervju i Teknisk Ukeblad:

- Jeg er fryktelig lei meg. Nok en gang har regjeringen hørt på oljeindustrien. Olje- og energidepartementet gir oljeindustrien carte blanche, de kan bruke så mye strøm de vil til uholdbart lav pris. Industrien hadde fortsatt gått med overskudd selv om vi hadde brukt noen milliarder på å legge kraftlinjen i kabel under jorda.

Typisk fraværende realisme fra en eller annen tilfeldig naturverner vil kanskje noen si. Greitt. Så lytt i stedet til ordføreren i Granvin, Jan Ivar Rødland:

Jeg ser ingen andre løsninger enn at vedtaket omgjøres. Jeg bor midt oppe i dette. Regjeringen må ta inn over seg hva en slik kraftlinje betyr for oss som bor her.

Man skulle tro at Arbeiderpartiet lyttet til Rødland. Rødland representerer nemlig Arbeiderpartiet. Og joda – etter at en haug med hordalandsordførere tok turen til Oslo – har regjeringen gjort delvis retrett. Det vil si: Regjeringen har i stedet valgt en “god, klok og elegant løsning” – noe annet kunne man selvsagt ikke forvente fra partiet som alltid har rett.

Denne løsningen innebærer at man imøtekommer kravet om en ekstern vurdering av en sjøkabel innover i Hardangerfjorden, samtidig som man starter byggingsarbeidet i… Samnanger. Det er noe nesten rørende ved det hele, og vi kan alle sammen glede oss over at Arbeiderpartiet i sin store klokskap har valgt å overse både fagrapporter og egne lokalpolitikere.

Aller mest rørende er det likevel at – mens regjeringen later som om de gjennomfører en snuoperasjon og slikker vestlandske meningsmålingssår – Arbeiderpartiets bloggere kommer på banen. Den ene østlendingen etter den andre. Den aller dristigste er kanskje Tomas Lægreid, Arbeiderparti-politiker fra Oslo. På sin blogg kommer han med en kommentar jeg finner det verdt å sitere et solid utdrag av:

Debatten så langt overskygger imidlertid et viktig poeng: Kraftlinjer i luft, med majestetiske master på opptil 45 meter, anser jeg som imponerende ingeniørkunst. De framkaller assosiasjoner til industri og fornybar energi, og mat på bordet for tusenvis av familier. Kraftlinjer er en synliggjøring av sivilisasjon og verdiskaping, som er verdier vi med fordel kan formidle til turister at vi har. Turistene vil nok veive like entusiastisk med kameraene sine der som de allerede gjør når skipet de er på nærmer seg kraftlinjen som krysser Sognefjorden. Kraftlinjen i Hardanger blir like vakker, i sitt elegante og storslåtte svev over fjorden, og det er nok ikke bare gjetning at guiden vil kunne fortelle om hvor krevende det var å bygge den, og hvor store mengder energi den transporterer. Og hvor viktig den er for oljeindustrien vår.

Kanskje er det allerede et titalls tusen mennesker som har vært turister i Norge, og fremdeles ikke vet at vi har en sivilisasjon i Hardanger. Jeg synes det er på høy tid at det kommer til syne i form av en flott, velproporsjonert kraftlinje.

Hvordan kunne vi argumentere mot selve sivilisasjonen, som nå endelig skal komme også til Hardanger? Er det ikke på tide, kanskje?

Men det stopper ikke ved Lægreid. Det skinner et fornuftens lys på Elverum. Der holder selve sosialdemokraten.no, Bjørn Jarle Røberg-Larsen, til, og han har satt seg fore å plukke kraftlinjemotstandernes argumenter fra hverandre, i form av innlegget med det treffende navnet “Dalende oppslutning for mast-motstanderne“.

Røberg-Larsens hovedargumenter er:

• Facebookgruppa “Bevar Hardanger” vokste raskt til 70.000 medlemmer, men nå har veksten avtatt og gruppa har i dag bare 90.000 medlemmer. Det beviser at mast-motstandernes oppslutning er dalende. Hvorvidt redusert vekst i antallet medlemmer på Facebook slår ihel konklusjonene i de nevnte fagrapportene nevner han ikke. Men det er sikkert slik!
• Hardangerbroa er så stor og stygg, og den var jo kraftlinjemotstanderne for! Jeg ble glad for å bli opplyst om dette, for etter å ha gått på skole i, arbeidet i, en gang hatt en kjæreste fra og sågar bodd i Hardanger mente jeg å huske noe annet. Lægreid forteller oss ikke hvordan en kraftlinje gjennom hele Hardanger blir sammenlignbart med punktinngrepet Hardangerbroen innebærer, men han har sikkert rett. Arbeiderpartiet (bortsett fra Rødland, da) har jo alltid rett. Kraftlinjemotstanderne er bare teite.
• Kraftlinjemotstanderne gikk i protestmarsj et sted man knapt kunne se fjorden! Det må jo bety at dette ikke er så ille! Også dette er jeg glad for at Løberg-Hansen forteller meg, siden turområdene jeg har gått i – og som kraftlinjen vil gå rett gjennom – tydeligvis er noe jeg har drømt om.
• Kraftlinjemotstanderne kommer ikke til å gidde å demonstrere i kaldt februarvær likevel. Ah. Ok. Da er det vel greitt da.

Samme Bjørn-Jarle Røberg Larsen har forresten tatt seg tid til å forklare meg at det gigantiske oljeutslippet i Mexicogulfen viser at oljeutvinning er trygt. Skynd deg, Jens, gi mannen en ministerpost før det er for sent og han får seg jobb i PR-bransjen!

Jeg vet at jeg ikke burde si dette, men det er likevel noe som får meg til å tvile på Arbeiderpartiets klokskap. Jeg sitter igjen med noen dumme spørsmål: Hvorfor har man ikke i særlig grad vurdert hvordan tilsvarende investeringer i energieffektivisering ville bidra i forhold til energibalansen? Hvorfor er det problematisk å utrede sjøkabel i Hardanger, når man er så opptatt av å skaffe seg “kunnskaper” før man sier ja eller nei til oljeboring i Lofoten-Vesterålen? Hvorfor har man sett så lite på andre mulige trasevalg, som Samnanger-Sauda?

Siden jeg har hørt ordtaket “En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare”  runder jeg av med bare tre spørsmål. Jeg vil jo ikke slite dem ut! Likevel regner jeg ikke med at sosialdemokraten.no vil svare meg. Jeg håper derfor at Arbeiderpartiet kan sette ned en hel komité – da helst på mer enn ti – som kan skrive enda flere bloggposter om hvor mye jeg egentlig har misforstått.

av Øyvind Strømmen

Eg har det frå ei pressemelding. Kraftlina frå Sima til Samnanger vil «gå gjennom store områder med uberørt natur».

Men er det sant? Det har gått over 20 år sidan den amerikanske miljøvernaren Bill McKibben skreiv boka «The End of Nature», kanskje den fyrste boka om global oppvarming skrive for eit generelt publikum. I dag seier nettstaden til McKibben at menneska har skapt ei ny jord, at det var menneskeheita sitt største mistak nokon gong, men at det no er opp til oss kva som skal skje vidare.

Naturen kraftlina er tenkt å skjera gjennom er sjølvsagt ikkje urørt. Ikkje eigentleg. Nokre av dei verste inngrepa vil jamvel koma i område med rik kulturell historie og tyding. Tildels er det nettopp dèt som vekkjer engasjementet i saka.

Og dei som gjekk i protestmarsjen nyleg, anten det var av kjærleik til naturen, kjærleik til Hardanger eller av sinne mot regjeringa, kom seg gjerne til startpunktet med buss eller bil. Med seg hadde dei moderne, teknologisk utstyr; gjerne innehaldande koltan frå gruvedrift som er både miljømessig og etisk skiten. Før marsjen i det heile var over fekk eg sjå naturskjønne bilete med demonstrantar via internett. Folk twitra frå fotturen.

Ved lesinga av tenkjaren og miljøvernaren Paul Wapner si bok «Living Through the End of Nature: the Future of American Environmentalism» vart det desse bileta som dukka opp i hovudet. Fordi dei ikkje handlar om urørt natur. Men om natur som rører ved oss.

Idealverd og realverd

Wapner skriv: «Mange av oss miljøvernarar lever i to verder: ei idealverd, der me respekterer, ærar og set pris på naturen; og ei meir pragmatisk ei, der me konstant går på kompromiss med vår kjærleik til naturen for å koma gjennom dagane. Me bryr oss om andre skapningar, og om jorda som heilskap, men me liker samstundes å koma oss rundt med fossildrivne bilar og fly [og] me liker å eta eksotisk og ikkje-lokal mat».

Wapner ser på dette som ei spegling av å leva i ei post-natur-verd, eit utrykk for vår miljørøyndom på dette punktet i historia, eit uttrykk som også speglar seg i miljørørsla sjølv:

På den eine sida ynskjer den å ta vare på og oppretthalda den ikkje-menneskelege verda, noko som tyder å minimalisera vårt nærvær, å redusera våre fotavtrykk og på andre måtar leggja band på innblandinga vår. På den andre sida skjønar me at dette ikkje kan gjerast utan ekstreme inngrep med noko av det mest sofistikerte som finst av teknologi.

I Noreg er kanskje vindkraftdebattane det beste døme på dette. Vindkraft medfører naturinngrep. Men når ein skal vurdera desse naturinngrepa må ein også vega inn ein annan faktor. Dei som ser for seg at Europa skal klara å fasa ut fossil energi utan å ta i bruk meir atomkraft og samstundes utan utbygging av vindkraft, også her i Noreg, sit med eit reknestykke som ikkje heng ihop. Omsyna må vektast mot kvarandre.

I blant må omsyn til naturen, til dømes til havørn eller kystlynghei, vega tyngst. I andre høve må naturomsyna vika. Alternativet er verre. Meir trugande.

Slutt på naturen – kva  no?

Det grunnleggjande premisset i Wagner si bok er at den ville naturen, som amerikansk – og norsk – miljørørsle set høgt, er på veg vekk. Tidleg i boka siterer han blant anna botanisten Peter Raven, som seier:

No handterer me menneske i røynda heile planeten, kvar einaste kvadratcentimeter, og illusjonen om at me ikkje gjer det, at nokon som helst av oss kan unnatakast dette, er ein ekstremt farleg idé.

Miljøforskaren Daniel Botkin, også sitert av Wapner, seier det slik:

Naturen i det tjuefyrste hundreåret vil vera ein natur me skaper, spørsmålet er i kva grad den forminga vil vera med vilje eller ikkje, i kva grad ho vil vera ynskjeleg eller ikkje.

Mennesket har gjeve seg sjølv ei ny historisk oppgåve. Me har til ei slik grad fått handa på rattet at me er nøydde til å ta styringa. Det er ikkje minst ei utfordring for miljørørsla. Men miljørørsla har hatt den ville naturen som fokus, som målestokk og som målsetjing, skriv Wapner. Den ville naturen har vore den amerikanske miljørørsla sin raison d’être, grunnen til å i det heile eksistera.

Kva skal miljørørsla gjera når den ville naturen knapt finst lenger?

Wapner skildrar dagens situasjon som noko nær ei teologisk konflikt. På den eine sida står miljørørsla med ein «naturalistisk draum», ein draum som gjer den urørte naturen ein guddommeleg karakter.

På den andre sida står miljørørsla sine kritikarar, med ein «draum om å herska», som i Francis Bacon sin idé om at naturen bør «bindast» i vår teneste og «gjerast til slave». Her er det menneska som vert gjort til ein slag gudar. I ekstremvarianten kan klimakrisa berre feiast til sida. Me kan tura fram som før. I framtida vil det koma teknologi som gjer at me kan styra klimaet som me vil uansett; me vil verta herskarar der òg.

- Miljødebatten i USA har for lenge vore dominert av ein endelaus debatt om kva for gud som er, eller burde vera, den største, skriv Wapner. Han meiner at verken idealiseringa av naturen eller herskar-draumen er farbar veg, og at det trengst ein mellomting, blant anna i debatten om global oppvarming.

Han argumenterer på sett og vis for meir tvil, for det han kallar ei «post-teologisk» miljørørsle. Men han argumenterer også for meir klokskap, for ei tenkning som handlar om koplingar – både med andre menneske, med naturen og med stader. Den sistnemnde gjev meining i Hardanger, langt meir meining enn ideen om det urørte.

Det er ei tankevekkjande og stundom provoserande bok Wapner har skrive. Om ein klarer å verta engasjert av dei stundom djupe filosofiske spørsmåla han tek opp er det lett å vera usamd med Wagner. Men det er også lett å vera samd. Stundom tek ein seg i å vera båe delar, og boka er då også i høgste grad ei drøfting der spørsmålet vert diskutert frå ulike vinklar.

Ein ting er det lite tvil om. Wapner tek opp ein idédebatt som trengst. Som Emma Marris, meldar i Nature, skriv:

Wapner har rett: miljøvernarar må tilpassa seg ei verd utan urørt natur. Og så snart dei gjer dette vil dei finna nye miljøvernteknikkar som handlar om meir enn å skapa beskytta område. I framtida kan det vera at villmarka vert mindre vill, men byane, forstadane, gardane og industriområda våre vil vera villare.

70-talet si miljøtenking høyrer fortida til. Ho gjorde det kanskje allereie då. I dag må ein tenkja for det 21. hundreåret.

Living Through the End of Nature: the Future of American environmentalism
av Paul Wapner
The MIT Press, 2010

BNPs valgkamppropaganda

British National Party vann i juni 2009 to seter i europarlamentet. Bak eit tynt ferniss av “nasjonaldemokrati” er partiet like fascistisk som då det vart skipa i 1982.

av Øyvind Strømmen

Sentrum-høgre dominerer framleis europarlamentet etter valet sommaren 2009. Desse partia gjorde gode val i dei fem største EU-landa: Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania, og har jamnt over vorte framstilt som valet sine store vinnarar. Men i eit europarlament som vert redusert i storleik var det likevel berre to politiske fløyar som fekk fleire mandatar enn tidlegare. Den eine var dei europeiske grøne, generelt venstreorienterte og EU-venlege. Dei andre var partia lengst til høgre i den politiske aksen.

I motsetnad til dei grøne partia utgjer desse inga eigentleg partigruppe, sidan det finst lite formelt samarbeid mellom dei; ikkje minst fordi partia er svært ulike frå kvarandre. – Kvart parti er farga av sitt eige land og si eiga historie, seier statsvitaren Jos De Beus i eit intervju med den nederlandske avisa NRC Handelsblad ¹.

– Ser ein på Pim Fortuyn (den nederlandske høgrepopulisten som vart skoten ned og drepen av ein radikal dyrevernaktivist i 2002, skrib. anm) må han plasserast i den nederlandske anti-autoritære tradisjonen. Han var ein ombygd 68-ar. Då er det heilt annleis med Filip Dewinter og Vlaams Belang.

Europeiske fellestrekk

Likevel er det mogleg å generalisera, meiner De Beus, og nemner to fellestrekk:

– For det fyrste har det med globalisering å gjera; det er ein reaksjon på innvandring, oppkjøp frå utanlandske verksemder og allmenn usikkerheit om korvidt standardane for fridom og velferd kan oppretthaldast. Den andre faktoren er det politiske systemet, og her byrjar det med ideen om at dei styrande, den politiske klassen, ikkje lenger har nokon band til veljarane.

At British National Party fekk valt inn to representantar i europarlamentet – partileiaren Nick Griffin og nasjonalistveteranen Andrew Brons – passar godt inn i det biletet, noko som lett let seg illustrera om ein ser nærare på partiet sitt valkampmateriale. EU-motstand og anti-islamsk retorikk går att. I ein brosjyre åtvarer ein lege mot kva innvandringa gjer med det britiske helsevesenet og eit eldre ektepar snakker om “falske asylsøkjarar”. Brosjyren framhever også at partiet vil sloss for “britiske arbeidsplassar for britiske arbeidarar” og seier: – Alle dei gamle partia er i lomma på bankane og storindustrien. Dei later som dei er uroa over tapte arbeidsplassar, men har tillete globalisering å øydeleggja arbeidsplassar og dra ned lønene. Me vil beskytta britiske arbeidsplassar mot aggressiv utanlandsk konkurranse og setja britiske arbeidarar fyrst – kvar einaste gong! ²

Ironisk nok synte det seg at både legen og arbeidarane det var bilete av i brosjyren var amerikanarar, biletet var henta frå eit amerikansk biletbyrå. Pensjonistparet var italienarar, foreldra til ein britisk-busett fotograf. I tillegg var ein Scots Guard-soldat avbilda, også han utan tilkopling til eller sympatiar for BNP – han omtala dei som “drittsekkar” han ikkje ville røysta på “på ein million år”³.

Dei anti-islamske haldningane, motstanden mot innvandring og EU-motstanden har BNP til felles med nesten alle dei høgrepopulistiske partia i Europa. I motsetnad til ein del av dei andre er BNP imidlertid tydeleg forankra i nyfascismen.

John Bean som vegkart til britisk ekstremhøgre

Som andre europeiske land hadde også Storbritannia si heimedyrka fascistrørsle før andre verdskrigen. Den største og viktigaste partigruppa i denne rørsla var British Union of Fascists, ofte berre kalla “blackshirts”. Partiet var sterkt anti-kommunistisk, svert venleg innstilt ovenfor Nazi-Tyskland og vart i større og større grad djupt anti-semittisk. Partileiar var Oswald Mosley. Under krigen vart han – ikkje overraskande – fyrst internert og sidan sett i husarrest av britiske myndigheiter ⁴.

Same Mosley vart etter krigen overtydd av tilhengjarar om å gå attende til politikken, og han skipa Union Movement, ei gruppe som forfeikta ein paneuropeisk nasjonalisme basert på det Mosley sjølv kalla “ei syntese av dei beste elementa i fascismen og i det gamle demokratiet, inkludert nye tankar tilpassa den nye tida”. I valkampanjar argumenterte Mosley mot innvandring med historier om kriminalitet og seksuelle avvik. Han gjekk også inn for “assistert repatriering”, ei omskriving av “tvungen tilbakesending”.

Partiet, som vart grunnlagt i 1948, var det fyrste alvorlege forsøket på å skipa eit nyfascistisk parti i Storbritannia. Det vart ingen suksess, og etterkvart miste UM både medlemer og støtte til andre grupperingar.

Ein av dei aktive i Union Movement tidleg på femtitalet var John Edward Bean⁵. Hans vidare karriere er noko nær eit vegkart til utviklinga av den ekstreme høgresida i Storbritannia – om ein klarer å hengja med i svingane. Sidan britisk ekstremhøgre har bestått av eit utal ulike grupperingar er ikkje det berre enkelt.

Fyrst gjekk Bean saman med Andrew Fountaine i ei gruppe kalla National Front (som ikkje må forvekslast med den seinare National Front, oppretta i 1967). Saman gav dei ut tidsskriftet National Unity. Arbeidet førte til at dei kom i kontakt med A.K. Chesterton (fetteren til meir kjende G.K. Chesterton, som sjølv var ein markant kritikar av fascismen), ein veteran frå British Union of Fascists. Denne utgåva av National Front tok aldri av, og Bean var ei tid aktiv i League of Empire Loyalists – ei gruppe leidd av same Chesterton, som til ei viss grad fungerte som ein fraksjon innad i det konservative partiet.

Dei meir radikale og fascistisk orienterte medlemene av LEL forlot samansluttinga i 1957, og grunnla sine eigne og klårare nyfascistisk orienterte grupper. Bean, Fountaine, Martin Webster og John Tyndall starta National Labour Party, medan Colin Jordan starta White Defence League. Webster forlot etterkvart NLP for å gå inn i Union Movement, og etterkvart som NLP utvikla tettare band til Colin Jordan – “den britiske Adolf Hitler” – vaks dei to partia saman til det fyrste British National Party. Dette partiet gav ut tidsskriftet Combat, der John Tyndall blant anna skreiv at det var naudsynt å “utrydda” den jødiske “mikroben”⁶. Tidsskriftet gjekk også til åtak på svarte og på kypriotiske, irske og maltesiske innvandrarmiljø.

Konflikter mellom Jordan og Bean førte etterkvart til at Colin Jordan og John Tyndall enda opp i den endå meir opent fascistiske og nazistiske gruppa National Socialist Movement – ei gruppe som jamvel vart offisielt etablert på Hitler sin fødselsdag, 20. april 1962. NSM nytta naziinspirerte uniformer og inkluderte både ein paramilitær fløy kalla Spearhead og eit tidsskrift med same namn. Eitt av medlemene i denne opent nazistiske gruppa var Andrew Brons, ein av dei to BNP-medlemene som no er valt inn i Europarlamentet.

Bean heldt på si side fram arbeidet i det fyrste British National Party, som gjekk inn i allianse med fleire andre grupper i 1967 og skipa National Front. Her vart Bean ein meir perifer figur, men National Front var det fyrste forsøket på å skipa eit nyfascistisk parti i Storbritannia som oppnådde ein viss suksess. Her møttes mange av dei nemnde høgreekstremistane på ny. John Tyndall, Andrew Brons, Martin Webster, A.K. Chesterton, alle var dei involverte i National Front.

John Bean forsvant etterkvart frå politikken, men har seinare vorte medlem av det andre British National Party under Nick Griffin sin leiarskap. I 2004 var han kandidat for partiet i det europeiske valet. I tillegg har han i fleire år fungert som redaktør for partitidsskriftet Identity. Han er ingen angrande syndar. I ein artikkel som ei tid var tilgjengeleg på BNP sine nettsider ⁷ skriv han til dømes:

For kynikarar som trur at eg har vorte “moderat” på mine gamle dagar har eg dette utdraget frå Special Branch-rapporten: “National Labour Party … heldt eit møte 13.6.59 i Queensway, W.2. Opp til 70 personar var tilstades for å høyra John Bean understreka at politikken til partiet hans ikkje var rasistisk eller valdeleg – partiet ‘ynskte berre å halda dette landet kvitt’.” Eg beklager at ikkje akkurat lukkast; ikkje nok av fedrene og mødrene dykkar ville lytta til meg.

Det skal samstundes seiast at John Bean har kritisert andre i britisk ekstremhøgre for å vera altfor opptekne av jødar, blant anna fordi “det gjer nasjonalistar blinde for det sviket våre eigne er i stand til. Tony Blair har skada dette landet ti gongar meir enn ein kvar jødisk marxist som nokon gong har levd i Storbrittania” ⁸. Han heldt fram med å skriva:

Ikkje noko av dette tyder at ein kan nekta for at jødar som Paul Wolfowitz, som designa ein krig der britiske soldatar døyr for å setja op ein ny verdsorden der Storbritannia skal likviderast, er fullstendige dritsekkar. Men kven gjer menn som dette makta til å designa krigar? Dei kan openbert ikkje gjera det på eiga hand, utan samarbeid frå våre ikkje-jødiske leiarar. Dersom jødane bestikk våre ikkje-jødiske leiarar, kven er det som tek imot bestikkelsane? Dersom slemme jødar bøller med våre ikkje-jødiske leiarar, kvifor er dei så feige at dei går med på det?

Og:

Ingen bør misforstå, BNP har ikkje “omfamna sionismen”, “selt seg til jødane” eller noko liknande. Me er framleis klar over at undergravande jøder eksisterer, og at jødane har ein karakteristisk stil av (materialistisk og slu, som Karl Marx og George Soros) undergraving, og me er framleis dedikerte i vår kamp mot dei, når dette verkeleg er tilfelle. Men det er noko anna å seia at nokre jødar gjennom sin oppførsel gjer seg til fiendar av folket vårt, enn å seia at alle jødar – berre fordi dei er jødar – er fienden.

Denne nedtona antisemittismen er typisk for BNP det siste tiåret. I dag er det muslimar som – berre fordi dei er muslimar – er fienden. Sjefarkitekten bak forvandlinga er Nick Griffin.

Den politiske soldat – nasjonalismen som religion

Nick Griffin vart fødd i 1959, og tok del på sitt fyrste National Front-møte som 15-åring. Han vart imidlertid ikkje medlem av partiet før i studentdagane. Då steig han til gjengjeld raskt i gradene og i 1978 hadde han fått ei sentral rolle i organiseringa av studentar innad i partiet. To år seinare lanserte han – saman med Joe Pearce – tidsskriftet Nationalism Today, som forsvarte såkalla tredjeposisjonisme⁹.

Den britiske avleggjaren av denne politiske retninga var i stor grad inspirert av italienaren Roberto Fiore – som oppheldt seg i Storbritannia i ei årrekkje på åttitalet, på flukt frå italienske myndigheiter som mistenkte han for å ha noko med terrorbombinga i Bologna i 1980 å gjera ¹⁰.

Fiore og Griffin vart nære vener og budde ei tid saman. Tredjeposisjonismen definerte på overflata seg sjølv ut frå motstand mot både kommunisme og kapitalisme – noko ein sjølvsagt finn att i ei rekkje politiske motstraumsgrupper, men bar preg av ei rekkje langt mer konkrete element: militarisme, ekstrem nasjonalisme, støtte til rasesegregering og nasjonale frigjeringsrørsler. Inspirasjon vart henta frå den rumenske fascistleiaren frå mellomkrigstida, Corneliu Codreanu, samt frå den italienske filosofen Julius Evola, frå A.K. Chesterton, frå den franske nyfascistiske tenkjaren Alain de Benoist sin såkalla etnopluralisme og frå Mosley og andre sin paneuropeisme.

Eit sentralt konsept for tredjeposisjonistane var ideen om “den politiske soldat”, ein idé som tydelegast vart formulert av Derek Holland – ein av Griffin sine allierte i denne perioden – i pamfletten Political Soldier: A Statement ¹¹. Pamfletten vert innleidd med ein spådom om Europa sin nært føreståande død, og den einaste medisinen var – nettopp – den politiske soldaten:

Det er den Politiske Soldaten si oppgåve å fremja Viljen til å leva gjennom å avdekkja livets sanne natur – i motsetnad til det materialistiske marerittet av dette hundreåret, som misforstått vert oppfatta som “liv” – og gjennom å leva dette livet. For å gjera dette må den Politiske Soldaten gå gjennom ein Andeleg Revolusjon, ein indre revolusjon som leier, viser veg og gjennomstrøymer livet hans.

Oppskrifta for den politiske soldaten sitt liv er ein pietistisk og altomfattande nasjonalisme, og som føregangsdøme framhever Holland særleg den rumenske fascistrørsla Jerngarden frå mellomkrigstida, leia av “den geniale Corneliu Codreanu” ¹².

Dei framande tredjeposisjonistiske ideane førte til strid innad i National Front – ikkje minst fordi Griffin og samarbeidspartnarane hans freista å knytta band til den libyske diktatoren Muammar Gadaffi¹³ og til ayatolla Khomeini i Iran, samt til Louis Farrakhan i Nation of Islam, noko som blant anna let seg understreka av at Griffin i 1985 skreiv: “Kvite nasjonalistar overalt ynskjer Farrakhan alt godt, for me kjemper ein felles kamp: rasesegregering og rasefridom.”

Etterkvart braut Griffin, Fiore, Holland og andre av “radikalarane” i National Front ut, og starta gruppa International Third Position¹⁴. Gruppa dreiv   kampanjer mot Coca Cola, McDonalds, urbanisering og – sjølvsagt – “sionisme”. Ho eksisterer den dag i dag, men endra namn til England First i 2001. ITP arbeidde også saman med andre europeiske parti i den europeiske alliansen European National Front. Blant samarbeidspartnarane var italienske Forza Nuova og tyske NPD – som stadig er organisert i den same paneuropeiske rørsla¹⁵.

Griffin forlot ITP nokre år etter oppstarten – årstalet varierer i ulike kjelder – og trekte i retning av British National Party.

Tyndalls BNP

Den tidlegare nemnde John Tyndall grunnla British National Party i 1982. Partiet skilde seg i dei fyrste åra lite frå andre grupper på aller ytterste høgreside i britisk politikk. Tyndall var framleis opent inspirert av nazismen (det vart han verande til han døydde i 2005).

Lite hadde endra seg sidan Tyndall i 1962 skreiv boka Den autoritære staten, ei bok til forsvar for nettopp ein autoritær stat, sidan «demokratiet driv ungdomen vår ut i gatene med grenselaust med tid å sløsa bort, jøden kjem fram og lokkar dei med sine utspekulerte lokkemiddel, som teikneseriar, sexfilmar og rock n’roll»¹⁶.

Mange av dei tidlege medlemene var unge menn med koplingar til kriminelle grupper. Tony Lecomber, som var med Tyndall frå starten, redigerte tidsskriftet Young Nationalist. I 1985 vart Lecomber fengsla for blant anna å ha planlagt eit bombeåtak mot kontora til ei venstreradikal gruppe – spikerbomba gjekk av mens han var på veg til bombemålet og Lecomber vart sjølv skadd. Til gjengjeld fekk han tilnamnet «Lecomber the Bomber».

Fyrst på nittitalet byrja partiet likevel å gå gjennom ein endringsprosess, ettersom nokre i partiet meinte at det måtte kvitta seg med ryktet som bøller om dei skulle ha noko sjanse i val. Dette gav seg blant anna uttrykk i endra klesstil: BNP-aktivistane byrja å ta på seg dress og slips då dei gjekk frå dør til dør for å freista å vinna veljarar ¹⁷.

The Rune

I 1995 gjekk Nick Griffin inn i British National Party. Same år vart han redaktør for tidsskriftet The Rune, ein kvartalvis publikasjon som vart gjeve ut av eit lokallag av partiet. Eit blikk på dette tidsskriftet – som Griffin redigerte medan han var godt oppe i trettiåra, kan vera nyttig for å sjå kor meiningslaust det er når nokon i blant unnskylder Griffin sin tidlegare så tydelege fascisme som «ungdomssynder».

Griffin nytta tidsskriftet som ei platform i kampen mot «modernisering» av BNP. Dei som ynskte endring skulda han for å fremja «regnbogekonservatisme» ¹⁸.

I ei utgåve av tidsskriftet skreiv han:

Veljarane i Millwall¹⁹ støtta ikkje eit postmodernistisk høgreparti, dei støtta det dei såg som ein sterk og disiplinert organisasjon med emna til å følgja opp slagord «Forsvar kvite rettigheiter» med velretta støvlar og knyttnevar. Når alt kjem til alt er makt eit resultat av kraft og vilje, og ikkje av rasjonell debatt.

Redaktørarbeidet gav Griffin rettslege problem. I 1996 klaga Alex Carlile, parlamentsmedlem for det liberaldemokratiske partiet og son av polsk-jødiske innvandrarar, Griffin inn for politiet etter å ha lese ei utgåve av The Rune. Framsida synte eit bilete av ei hengeløkkje saman med tittelen: «Kva har eit reip å gjera med kvit einskap.» Leiarartikkelen forklarte at det var viktig å samla alle «kvite nasjonalistorganisasjonar» for å kunne oppnå «ein endeleg siger over dei som ynskjer å øydeleggja oss slik at dei kan herska i all framtid over ei masse av bastardslavar».

Med sigeren ville «tida for hemn» koma, og «me kan nytta reipet til viktig (capital) arbeid». Ein artikkel i tidsskriftet oppmoda lesarane til å lata seg inspirera av «the spirit of the Northmen» og til å «dra krigssverdet or slira». I ein teikneserie kunne ein sjå høner (!) med karikert jødenase som sa ting som «Høner er spesielle» og «Høner er utvalde». Undertittelen refererte til «grådige» og «maktsjuke høner».

I rettssaka som fulgte synte aktoratet også til at Holocaust i The Rune vart kalla «holohoax», på godt norsk ”holobløffen”.

Jusutdanna Griffin fungerte som sin eigen forsvarar og forklarte at dei politiske aktivitetane hans – inkludert arbeidet med The Rune, var motivert av eit ynskje om å sikra den kvite rasen sin overlevnad. Hengeløkkja hevda han var uttrykk for BNP si støtte til dødsstraff for drap på born og politifolk og oppmodinga til å dra sverd meinte han at berre var ein metafor. Hønene var berre meint å symbolisera «ein bestemt type sionistiske politikarar» ²⁰.

I løpet av rettssaka kom Griffin også med ein kommentar som seinare har vorte gjengjeve mange gongar:

Eg er klar over at den ortodokse oppfatninga er at seks millionar jødar vart gassa og kremerte og gjort om til lampeskjermar. Den ortodokse meininga var ein gong også at jorda var flat. … Eg har konkludert med at utryddingshistoria er ein kombinasjon av alliert krigspropaganda, ekstremt profitabel løgn og seinare hysteri ²¹.

Som støtte for sitt syn på Holocaust kalla Griffin den framtredande franske holocaustnektaren Robert Faurisson inn som vitne. Eit anna vitne var den amerikanske svarte separatisten Osiris Akkebala, som på åttitalet hadde samarbeidd med Griffin og National Front. Juryen lot seg ikkje overtyda av verken Griffin eller vitna. Han vart dømd til betinga fengsel for å fremma rasehat.

I 1997, berre to år før han vart valt som leiar i British National Party, skreiv Griffin pamfletten Who are the mindbenders?, der han fortalte om ein jødisk mediakonspirasjon som «gjer oss ein endelaus diett av pro-raseblanding, pro-homoseksualitet og anti-britisk søppel».

Britisk bilete – og internasjonal røyndom

Ein av hans næraste allierte i den interne valkampanjen i 1999 var «Lecomber the Bomber», som også hadde rukke å bli dømd for overfall på ein jødisk lærar.

Griffin hadde no endra syn på moderniseringa av partiet, og henta inspirasjon frå blant andre franske Front National, leia av Jean Marie Le Pen. Men dei nye moderate tonane stakk ikkje djupare enn at han i eit møte med American Friends of the BNP, ei broka forsamling fascistar og rasistar, forklarte at endringane var naudsynte for å gjera BNP meir stovereint:

Kva er det me freistar å gjera med BNP no? Vel, me har freista å forenkla bodskapen på nokre måtar og å gjera han meir salgbar. Difor snakkar me ikkje om kvitt overherredøme eller om rasekrig eller noko slikt, sjølv om me veit at det er det som faktisk føregår, og me er ikkje tilhengjarar av kvitt overherredøme, men av kvit overlevnad, sjølv det skremmer folk.  ²²

I den same tala, som BBC fekk tak på ein videokopi av, understreka Griffin også følgjande:

Det er ein forskjell på å selja vekk ideane sine og på å selja ideane sine. Og British National Party handlar ikkje om å selje vekk ideane … men me er opptekne av å selja dei. Og det tyder bokstaveleg å bruka dei salbare orda, fridom, tryggleik, identitet, demokrati. Ingen kan kritisera dei, ingen kan angripa deg på bakgrunn av desse ideane. Dei er salbare.

Kanskje ein dag, når me gjennom å vera ganske indirekte har oppnådd ein posisjon der me kontrollerer dei britiske kringkastingsmediene, kanskje ein dag vil det britiske folket endra oppfatning og seia, «Ja, alle må vekk». Kanskje vil dei det ein dag, men dersom du seier at det er det einaste målet ditt frå byrjinga av, vil du ikkje nå nokon veg. Så, istadenfor å snakka om rasereinskap, snakkar me om identitet ²³.

Griffin sin bruk av dei fire orda – som han i tala omtaler med det noko uomsetjelege uttrykket ”apple pie words” – er treffande. Denne retorikken samanfattar mykje av fokuset i det tynne fernisset av «nasjonaldemokrati» som pregar ei rekkje høgreekstreme parti i dagens Europa. Dei same gamle raseteoriane kviler på bakteppet, men i staden for å snakka om rase bruker partia ord som «kultur» og «identitet».

Eitt anna moment som går att er at partia har gått frå å snakka om innvandrarar generelt (og ofte om jødar spesielt) til å propagandera mot islam heile tida, ofte med utgangspunkt i Eurabia-mytologien, som den svenske forfattaren Andreas Malm skildrar inngåande i boka Hatet mot muslimer.

I tilfellet BNP er dette djupt ironisk, når ein tek i betraktning Griffin si støtte til den muslimske utgruppa Nation of Islam på åttitalet. Det handlar heller ikkje eigentleg om islamkritikk, men om å ri på ei bølgje av anti-islam i europeisk opinion. Dette gjorde Griffin sjølv pinleg klårt i ei tale på ein konferanse arrangert av det amerikanske pseudovitskaplege og sjølverklært «raserealistiske» tidsskriftet American Renaissance i 2006: ²⁴

Den riktige fienden for ei politisk rørsle er ikkje med naudsyn den vondaste eller den verste. Den riktige fienden er den det er enklast å slå.

Og:

Oppgåva for kvite nasjonalistar er ikkje å dela ut skuld for kaoset, men å posisjonera oss slik at me kan dra mest mogleg nytte av det …, å ri på bølgja folkemeininga skaper og nytta krafta i ho til våre eigne føremål.

BNP har finpussa på biletet sitt, hevdar å ha teke eit oppgjer med John Tyndall sitt «tankesett frå 1930-åra, som gjorde at BNP under hans leiarskap hadde ein utdatert strategi som undergravde folkeleg støtte»²⁵,  og å «ha kasta av seg lenkene av konspirasjonsteoriar og den tynt sløra antisemittismen som heldt dette partiet attende i to tiår».

I staden – hevdar partiet – er angripet no retta mot «dei verkelege fiendane av det britiske folket», altså «angelsaksisk-keltiske, liberale venstreorienterte som søkjer å øydeleggja familien og samfunnet sine byggjesteinar og å påføra motviljuge innfødde multikulturalismen», og «Halvmånehorden, den endelause bølgja av islamske immigrantar som flokkar til våre strender for å bringa øynasjonane våre inn i famntaket på deira barbariske ørkenreligion»²⁶.

I Storbritannia dreier BNP sine politiske kampanjar seg i stor grad om anti-islam, kombinert med anti-politikk retta mot dei andre partia, særleg Labour. I tillegg profilerer partiet seg som sterke motstandarar av EU, og som forsvarar av «britiske jobbar til britiske arbeidarar».

Utanlands heldt likevel kontaktane og samarbeidet med dei mest reinbarka jødehatarar fram. I 2006 deltok Griffin på ein konferanse om paneuropeisk-russisk nasjonalisme i Belgia, saman med blant anna David Duke, Robert Steuckers²⁷ og Kris Roman, tidlegare kandidat for Vlaams Blok²⁸, som har utmerka seg blant anna ved å hevda at det Sions Vises Protokollar trass i å vera eit falsknarverk «speglar røyndomen» og ved å kritisera media for å vera «kontrollert av sionistar» ²⁹.

I oktober 2007 gjennomførte Griffin ein turné der han heldt anti-islamske taler på tre amerikanske universitet. Ein artikkel i den sterkt venstreorienterte avisa Michigan Messenger ³⁰ fortel at han ved Michigan State   University blant anna fortalte om muslimar som «gjengvoldtek kvinner i Noreg og andre kulturar», og at han understreka kvifor folk som motdemonstrantane ser på han som ein rasist: «Me trur ikkje at me er betre… me trur ikkje på integrasjon. Integrasjon er utrydding.» I tillegg – hevdar avisa – kom han med utfall mot homofile og gjentok mildt sagt kontroversielle synspunkt på Holocaust.

Ein kan stilla spørsmål ved Michigan Messenger som kjelde. Det som i alle fall er sikkert, er at turen var organisert av Preston Wiginton, ein av Griffin sine samarbeidspartnarar gjennom fleire år. Wiginton postar regelmessig på den nazistiske nettstaden Stormfront, og har koplingar til rasistiske og nazistiske organisasjonar verda rundt – blant anna vitja han Russland same året. Der heldt han ei tale i samband med ein demonstrasjon, omgjeven av folk som reiste høgrehanda i Hitler-salutt. «Storheit til Russland», sa Wiginton på dårleg russisk. «Kvit makt, kvit makt» ropte demonstrantane attende på engelsk. ³¹

Wiginton har også vore aktiv i kampanjar mot illegal innvandring i USA, han samanliknar mexicanske innvandrarar beint fram med kreft, «ein unormal vekst som trugar amerikansk kultur og det amerikanske folket gjennom å forgifta og infisera … gatene og nabolaga våre med kriminalitet, vald og narkotika, gjennom å … spreia sjukdomar og … gjennom å forgifta og infisera dei amerikanske verdiane og levesettet ³².

Griffin uttrykte si støtte til Wiginton i eit ope brev til «europeiske kollegaer» kort etter sin eigen amerikanske turné og prisa han som «ein svært effektiv organisator, som – som sjeldan er blant amerikanske nasjonalistar – skjønar kor viktig image og folkeleg aksept er for alle nasjonalistiske parti».

Brevet forklarde også at Wiginton «har svært gode kontaktar i Russland», og refererte til Wiginton si rolle i planlegginga av ein stor demonstrasjon i Moskva, noko «BNP stør av heile sitt hjarta og som me ber våre europeiske kameratar om å slutta opp om på same vis, slik at me forhåpentlegvis kan starta eit effektivt samarbeid mellom patriotar for både vestleg og ortodoks kristendom mot våre felles fiendar: masseinnvandring, radikal islamisme, vestleg liberalisme og Wall Street og det Kvite Huset sin dollarimperialisme» ³³.

Det er likevel det europeiske ekstremhøgre Griffin i størst grad har søkt samarbeid med fram mot det nylege europavalet. I april 2008, midt i oppseglinga til det britiske lokalvalet, tok Griffin seg tid til å ta del i eit hemmeleg møte med Georg Mayer i austerrikske FPÖ, Andreas Mölzer frå same parti og Bruno Gollnisch frå franske Front National ³⁴. Møtet vart organisert av Mayer og av BNP-aren Arthur Kemp, ein rhodesisk-fødd sørafrikanar som tidlegare har markert seg som forsvarar av apartheid-regimet og som dessutan har skrive “March of the Titans: A History of the White Race”, ei bok som ifølgje The Guardian blant anna trekkjer i tvil dei jødiske dødstala under Holocaust ³⁵.

Griffin heldt fram strategien for å byggja opp kontaktar i europeisk ekstremhøgre gjennom å tala på eit friluftsmøte arrangert av det ungarske partiet Jobbik, saman med Roberto Fiore. Han heldt også ei tale på eit møte arrangert av det tsjekkiske nasjonalistpartiet SNS, og deira leiar Petra Edelmannovà vitja til gjengjeld ein BNP-festival i august 2008.

Både Jobbik og SNS har markert seg sterkt med åtak på roma-folket (sigøynarane); noko som har ein bitter bismak – særleg i Ungarn har det vore ei rekkje valdelege angrep på sigøynarar, inklusiv drap. Jobbik har sin eigen nær paramilitære fløy, Magyar Gárda³⁶. Antisemittismen veltar også fram, den nominelt uavhengige nettstaden jobbik.net intervjua til dømes Andras Balczo, bror til ein av dei leiande politikarane i Jobbik, i april 2009³⁷. Tittelen på intervjuet: «Ungarn er ein jødisk koloni.»

Ei høgreekstrem blokk?

At BNP ynskjer formalisert europeisk samarbeid med andre og tilsvarande parti synest å vera meir enn tydeleg. Eit slikt samarbeid er likevel ikkje vidare realistisk.

Det førre forsøket – der BNP ikkje var med (partiet var heller ikkje representert i europarlamentet) – stranda etter eit år, grunna interne skilnader av ein type som nær sagt er uunngåeleg mellom sterkt nasjonalistiske parti – nasjonalismen leier uungåeleg til åtak på minoritetar. Da det italienske europarlamentsmedlemet Alessandra Mussolini – diktatorens barnebarn – gjekk til åtak på rumenske immigrantar i Italia ved å uttala at kriminalitet «har vorte ein livsstil for rumenarar», flaut begeret over for det rumenske partiet i alliansen, som forlot samarbeidet ³⁸. Utan desse var det ikkje nok parlamentarikarar med til å kunna oppretthalda ei offisiell europarlamentsgruppe.

Eit nytt samarbeid ville støta på mengder av tilsvarande problem. Slovakiske SNS, rumenske PSR og ungarske Jobbik fører alle knallhard, rasistisk politikk mot roma-folket, men både PSR og SNS er samstundes markant anti-ungarske. Nasjonalistar frå ulike land ender, blant anna av historiske årsaker, ofte med å liggja i konflikt med kvarandre.

Det er også andre element som taler mot sannsynet av eit vidtrekkjande europeisk samarbeid. Sjølv om belgiske Vlaams Belang og nederlandske Partij Voor de Vrijheid i eit visst mon samlar støtte i dei same veljargruppane – ein del opne høgreekstremistar har også slutta varmt opp om PVV – har PVV-leiaren Geert Wilders gjentekne gongar distansert seg kraftig frå både VB og frå franske Front National. Eit politisk samarbeid ville ha ein ekstrem politisk kostnad for han.

Og medan Vlaams Belang når det gjeld økonomisk politikk ligg eit godt stykke til høgre, ligg både britiske BNP og til dømes slovakiske SNS eit langt stykke til venstre på politikken sin økonomiakse.

Nemnde Wilders er uttalt israelsvenn, medan Krisztina Morvai – ein av dei tre innvalde frå Jobbik – har gjort seg bemerka ved å råda «dei liberal-bolsjevikiske sionistane» til å «byrja å tenkja på kvar dei vil rømma og kor dei vil gøyma seg» ³⁹, ved å skulda israelske leiarar for krigsforbrytelsar og ikkje minst ved å posta det som vert skildra som ein «obskøn antisemittisk post» på eit nettforum⁴⁰.

Leiaren for bulgarske Ataka har, til liks med Griffin, få kvaler med å pleia kontakt med folk som David Duke. Vlaams Belang freistar på si side desperat å vaska hendene sine uskyldskvite, trass nok av historisk kontakt med same Duke. Det har blant anna gjeve seg utslag i at bilete frå eit møte mellom VB-politikarar, austerrikske høgreekstremistar og Siderov vart fjerna frå nettsidene til partiet.

Det einaste som verkeleg taler for eit formelt samarbeid, er millionane som ligg og ventar på dei som klarer å etablera ei formell partigruppe i EU-parlamentet. Det gjenstår å sjå om det er motivasjon god nok.

Kritisk masse for moderasjon?

Gjennomgangen over syner vonleg godt at BNP seglar under falsk flagg, eller – for å sitera den britiske venstreorienterte skribenten Edmund Standing, at «BNP sitt eigentleg anliggande er rase, ikkje islam»⁴¹:

I tråd med sin strategi for å gjera BNP valbart, har Griffin freista å styra partiet i retning populistiske spørsmål, og han har plukka opp frykt og motvilje blant veljarane i eit forsøk på gjera desse temaa til ein trojansk hest for sin underliggjande rasistiske agenda. Sanninga er at BNP hatar muslimar fordi storparten av dei har brun hud. I ”kvit nasjonalistisk” ideologi, koker alt før eller seinare ned til at ein er besett av rase.

Samstundes er det ikkje til å sette under stol at eit kvart parti som modererer sine uttalte standpunkt for å vinna nye veljarar og medlemer også gjer nettopp det – og at ein heil del av BNP sin veljarar, og i det minste nokre av politikarane deira, faktisk er langt meir opptekne av islam og det påståtte islamske trugsmålet mot Europa enn dei er av raseteoriar.

I så måte er det eit interessant spørsmål kor vidt partiet kjem til å nå ein kritisk masse for moderasjon, eit tidspunkt der interndemokratiet gjer ein reell moderasjon uunngåeleg.

Så langt er det lite som tyder på det, ikkje minst fordi BNP sitt interndemokrati er alt anna enn velfungerande. Eit hinder er at det er naudsynt å samla 100 underskrifter frå BNP-medlemer for å utfordra Griffin som partileiar. Dei som har freista å utfordra Griffin openlyst har alle som ein mislukkast, og har vorte kasta ut av eller har forlatt partiet. BNP og Nick Griffin er to sider av same sak, og så lenge det heldt fram er den nasjonaldemokratiske målinga på det nyfascistiske skroget tynn og gjennomsiktig.

Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 3/2009. Artikkelen er lett redigert før publisert på teknofaun.net.

Å ikkje kjøpa israelske poteter er enkel aktivisme. Men idéen om boikott er moralsk tvilsam.

Ideen om å boikotta Israel er moralsk tvilsam, ein boikott ville lett ha kunne verka mot sin hensikt, og på toppen er det urealistisk. Det er enkel, men billeg aktivisme.

av Øyvind Strømmen

Bakgrunnen for at debatt om å boikotta Israel igjen har blussa opp er at Israel borda ei rekkje skip på veg mot Gaza. Dette skjedde i internasjonalt farvatn,  og under militæraksjonen – utført av israelske kommandosoldatar – vart fleire sivile aktivistar drepne ombord på det Komorene-registrerte skipet Mavi Marmara.

Dette er ei kjensgjerning, trass i at det etterkvart synest pinleg openbert at slett ikkje alle aktivistane ombord på skipet fulgte den ikkje-valdslina dei burde ha fulgt (Sjå: den tyrkiske avisa Hurriyet sine bilete av blodige, forslåtte israelske soldatar).

Er boikott moralsk?

Meir interessant for denne analysa er imidlertid sjølve bakgrunnen for hendinga, nemleg den israelsk-egyptiske blokkaden av Gaza, ein blokkade som har vart sidan 2007. Då tok Hamas -  ei reaksjonær rørsle som kombinerer islamisme, nasjonalisme og ein solid porsjon jødehat – kontroll over Gazastripa i det såkalla Slaget om Gaza.

Blokkaden er på mange måtar nettopp ein boikott. Svært mange varer slepp ikkje inn til Gazastripa i det heile.

Egyptarane – som for tida heldt grensa til Gaza open som ein reaksjon på bordinga av Mavi Marmara og dei andre skipa i den såkalla Freedom Flotilla – har grunngjeve blokkaden med at dei ikkje ynskjer å anerkjenna Hamas sitt styre, sidan det ville undergrava dei palestinske sjølvstyremyndigheitene under Mahmoud Abbas. Dessutan ligg det nok både interne tryggleiksomsyn og omsyn til Israel og til deira felles allierte, USA, bak.

Israelarane grunngjev på si side blokkaden med at Gazastripa er eit “fiendtleg område”, blant anna i lys av dei mange åtaka på nærliggjande israelske tettstader med bruk av relativt primitive (og militært sett høgst ineffektive) rakettvåpen.

Blokkaden er ikkje absolutt – ein del varer slepp inn over grensene, og betydelege varemengder vert også smugla til Gazastripa gjennom tunellar frå Egypt, til trass for at både israelarane og egyptarane har freista å stogga dette. Likevel er blokkaden eit ganske illustrerande døme på problema med blokkadar og boikott.

Thomas Hylland Eriksen skreiv våren 2000 følgjande i Morgenbladet:

Boikott er i de fleste tilfeller et tvilsomt politisk virkemiddel. Boikott rammer som regel de fattige og svake, nesten aldri de makthaverne man vil til livs. Den kan medføre utstrakt bitterhet, motreaksjoner og styrket oppslutning om landets felles institusjoner, altså det motsatte av intensjonen.

Dessuten er det et faktum at det er de menneskene som sliter med de mest inhumane regimene som har størst behov for kontakt med omverdenen. Det er tiltak av typen intellektuelt og kulturelt samarbeid med serbere, eksport av europeisk faglitteratur til iranere og alfabetiseringsprogrammer i Kenya som i det lange løp kan undergrave regimene. Det skjer iallfall ikke ved at man vender befolkningene ryggen og dermed gjør dem dobbelt undertrykte.

I tilfellet Gaza fører blokkaden til:

• omfattande problem for fiskarar på Gaza, som ikkje får fiska utanfor tre nautiske mil frå kysten, og som ifølgje den israelske menneskerettsgruppa B’Tselem også vert utsett for omfattande trakassering.
• kollaps i Gaza sin økonomi, med ekstrem arbeidsløyse og sviktande mattryggleik som resultat, ifølgje FN og AIDA
• manglande moglegheit til rekonstruksjon etter Gaza-krigen, ifølgje FN-organet UNHCR

Det er med andre ord gode grunnar til å påstå at blokkaden av Gaza råkar vanlege innbyggjarar på Gaza-stripa hardt, og det er grunn til å hevda at dei fattigaste og svakaste vert råka hardast – ikkje minst mange av Gazastripa sine born, rundt 60% av folketalet på 1,4 millionar. Innbyggjarane på Gaza er dobbelt undertrykte; ikkje berre vert området dei bur i styrt av ei sterkt reaksjonær og undertrykkande gruppe, dei må også leva med konsekvensane av den israelsk-egyptiske blokkaden.

Dette er mogleg å sjå på som brot på reglane for jus in bello, altså for rettferd i krig, ein prinsipp som seier at “dei uskuldige sin immunitet må ivaretakast”.

“Uskuldig” omfattar her dei som ikkje er involverte i stridshandlingar, til dømes born, eldre, utlendingar, religiøs leiarskap, krigsfangar osv. Det tyder ikkje at dei ikkje er “patriotiske, ikkje moralsk stør krigen, eller ikkje deltek i krigsøkonomien, men berre at dei ikkje er ein trugsel, ikkje er deltakande i strid” (Yoder, “When war is unjust”, s. 157).

I møtet med den tragiske situasjonen på Gaza er det naturleg at ein ynskjer å gjera noko. For mange i Noreg er svaret at ein burde boikotta Israel. Problemet er at ein effektiv, generell boikott mot Israel også ville råka fattige, svake og unge disproporsjonalt, og at den også ville kunne sjåast på som eit brot på jus in bello-prinsippet. Til liks med blokkaden av Gaza ville også ein slik boikott jamvel råka folk som ikkje på noko vis kan klandrast for den politikken som vert ført – det er til dømes grunn til å tru at ein slik boikott ville gå ut over den utsette arabiske minoriteten i landet. Økonomien i dei palestinske sjølvstyreområda på Vestbreidda kunne også verta skadelidande.

I motsetnad til kva Palestinakomiteen og Boikott Israel-kampanjen hevdar er boikott ikkje “ein ikke-voldelig taktikk for dem som ikke har makt til å påtvinge andre sin løsning”. Generelle boikottar er ei form for økonomisk krigføring som råkar uskuldige.

Med andre ord: dersom ein ser dei openberre moralske problema med blokkaden av Gaza, korleis kan ein unngå å sjå at ein reell boikott av Israel også ville ha moralske problem?

Vil ein boikott ha positiv effekt?

Dersom ein likevel vel å sjå bort frå dei moralske problema som uløyseleg knyter seg til ei slik moderne form for beleiring dukkar det opp eit anna problem, nemleg at boikottar sjeldan er effektive.

I “Economic Sanctions Reconsidered” (1990) av Gary Clyde Hufbauer, Jeffrey Scott og Kimberly Ann Elliott vert ei rekkje tilfelle av økonomiske sanksjonar retta mot land gått gjennom og vurdert. Konklusjonen var at sanksjonane fungerte i 40 av 115 tilfelle, eller 34 prosent. Det er ikkje ei overveldande suksessrate. Ein seinare gjennomgang av desse 40, gjort av forskaren Robert A. Pape, konkluderer imidlertid med at berre fem av dei kan kallast reelle suksessar. Det finst faktisk grunnlag for å påstå at det å truga med økonomiske sanksjonar er meir effektivt enn faktiske økonomiske sanksjonar.

Nokre boikottar og økonomiske sanksjonar har faktisk hatt demonstrerbart motsett effekt av det ein har ynskja å oppnå med dei. Sanksjonar kan føra til “rally ’round the flag”-effekten, slik mellom andre Johan Galtung har påpeikt.  Her kan ein syna til eksempel som den italienske støtta til Mussolini under Folkeforbundet-boikotten og serbisk støtte til Slobodan Milosevic.

Kan ein tenkja seg ein slik effekt også ved ein reell boikott mot Israel? Ifølgje den israelske fredrørsla Shalom Akhshav (Peace Now) kan ein så absolutt det (sitat frå eige intervju):

Divestment and Boycotts have broad implications in terms of relationships, but not in a positive way.  Divestment/ Boycotts hardens hearts.  It misunderstands the parties in the conflict and the need for balance. Selling shares in a company that sells to the Israeli government will not result in Israelis embracing territorial compromise, nor will it cause Palestinians to reject violent elements within their society.  Each party is informed by a far more complicated set of factors than private investments.

Uri Avnery, ein veteran i israelsk fredsrørsle og sentral i den meir radikale fredsorganisasjonen Gush Shalom skriv:

All who wholeheartedly want to help the occupied Palestinian people would be well advised to keep well away from the idea of a general boycott of Israel. It would push all Israelis into the arms of the extreme Right, because it would reinforce the right-wing belief that “All the world is against us” – a belief that took root in the years of the Holocaust, when “all the world looked on and kept silent”. Every Israeli child learns this in school.

Men kva med Sør-Afrika?

Sør-Afrika vert ofte nytta som eit stjerneeksempel på ein økonomisk boikott som fungerte. Thomas Hylland Eriksen skriv:

Boikotten av Sør-Afrika i årene før omveltningene nevnes alltid som “beviset på at virkemiddelet virker”, men den kan like gjerne betraktes som et unntak, og det er uansett uklart i hvilken grad boikotten bidro til systemskiftet. Også den boikotten hadde rare bivirkninger, som da Paul Simon ble svartelistet (sic) av FN for å ha samarbeidet med svarte sørafrikanske musikere.

Den stadige understrekinga av kor velfungerande boikotten av Sør-Afrika kan også sjåast på som eit utslag for ein type eurosentrisme.  Ein kan hevda at europearar (og også andre) har ein tendens til å overdriva verknaden av boikotten mot Sør-Afrika fordi dette gjev oss ei viktig rolle i sigeren over apartheid-regimet.

Jo meir boikotten vert overvurdert, jo mindre viktig vert den interne politiske kampen i Sør-Afrika gjort.

Dessutan hadde boikotten av Sør-Afrika betydeleg støtte blant dei – frå eit jus in bello-perspektiv – uskuldige. Det ville i lita grad vera tilfelle i Israel, som sitata frå israelsk fredsrørsle over viser.

Manglande realisme

Eit siste ankepunkt mot idéen om ein boikott av Israel er at han ikkje finst det spor realistisk.

Ein effektiv boikott av Israel er realpolitisk umogleg. Sjølv dagens eksisterande internasjonale boikott av Israel, den arabiske Ligaen sin boikott, har slått store sprekker. Egypt har forlatt boikotten. Det same har Jordan og… dei palestinske sjølvstyremyndigheitene. Medan han opprinneleg heldt nokre store globale selskap frå å investera i Israel i frykt for å mista marknadstilgang i arabiske land er han i dag så godt som utan effekt. Syria og det ikkje-arabiske landet Iran er blant dei få som framleis opprettheldt dei såkalla sekundære og tertiære boikottane (m.a.o. boikott mot ikkje-arabiske selskap som driv handel med Israel).

Dermed står ein att med ein idé om ein boikott som ville vera moralsk tvilsam, som lett kunne fungera mot sin intensjon og som er urealistisk. Men kvifor er han då så populær? To årsaker peiker seg ut:

• boikott har ein sterk symboleffekt; for den som boikottar treng det ikkje ha noko å seia at boikotten ikkje fungerer, så lenge han har ei kjensle av å gjera noko viktig.
• boikott er ein enkel og billeg form for aktivisme. Det vart i 2009 importert varer for 615 mill. kroner frå Israel til Noreg (kjelde: SSB). I 2006 utgjorde import frå Israel samla 0,16 prosent av norsk import. Mange av desse produkta er produkt me slett ikkje merker i kvardagen (blant anna innan IT-bransjen, der Israel er ein sterk aktør, og innan avansert medisinsk teknologi). Den forbrukarboikotten som alt finst råkar helst appelsiner, paprika, poteter og annan frukt og grønsaker som er enkel å få tak i frå andre land. Boikotten kostar altså den boikottande lite. Men: sjølv om Boikott Israel-kampanjen viser blod tytande ut frå ei appelsin i logoen sin er det høgst tvilsamt at redusert sal av Jaffa-appelsiner skulle påverka israelske myndigheiter eller skada det israelske militæret eller israelsk militærindustri.

Dermed vert “Boikott Israel” ikkje berre ein dårleg idé, men også lett ei aksjonistisk sovepute – ein måte å føla at ein gjer mykje, medan ein eigentleg gjer mest ingenting.

Nei, du stoggar neppe israelske valdshandlingar gjennom å slutta å kjøpa israelske appelsiner. Boikott er eit billeg, men dumt virkemiddel.

Finst det alternativ? Sjølvsagt. Ein kan på den eine sida arbeida for målretta boikottar som i større grad råkar dei ein ynskjer å råka, til dømes ein konkret boikott av israelsk våpenindustri eller konkrete selskap som kan klandrast på den eine eller hin måten. Ein kan også stø israelsk og palestinsk fredsrørsle, menneskerettsaktivistar, militærnektarar osv, både gjennom å gje dei merksemd og reint økonomisk.

Boikott av Israel er ei illusorisk ikkje-løysing selt til deg av den radikale venstresida. Dèt er ei vare du ikkje bør kjøpa.

Bilder: NASA’s Earth Observatory

av Øyvind Strømmen

Det finst ikkje noko slikt som ein gratis lunsj, seier gjerne marknadsliberalistar. Poenget deira er gjerne at velferdsgoder som offentlege sjukehus, offentlege skular og bibliotek faktisk kostar noko; me betaler over skatteseddelen – det er ikkje gratis.

Men dei av oss som har plukka villbringebær veit at marknadsliberalistane tek feil. Dei av oss som har vore på sopptur i skogen, som har drukke det klåraste vatn frå bekkar i fjellet, eller som har fiska makrell i fjorden, anar at det finst noko slikt som ein gratis lunsj. Både høgre- og venstresida har så til dei grader hengt seg opp i diskusjonen om stat og marknad at ein har gløymd den tredje og viktigaste delen av økonomien – allmenningane.

Allmenningane er den breie elva som eksisterer rundt kapitalismen, ei elv som består av felleseigde verdiar som me alle har eit ansvar for å ivareta og for å forsvara: kulturelle verdiar; samfunnsverdiar som demokrati og menneskerettar, ytringsfridom og religionsfridom; og ikkje minst naturverdiar.

I dag vert allmenningane etne opp av kapitalkreftene, og det skjer ofte med staten si velsigning. Eksempla er mange: Kunnskap vert privatisert. Offentlege område vert fylde med reklame. Privat deling av kulturprodukt vert handsama som kriminalitet. Livsformer vert patenterte. Naturverdiar vert øydelagde. Utslepp av klimagassar gjev menneskeskapt, global oppvarming – eit inngrep i naturallmenningen av veldige og uante proporsjonar. Myndigheitene har ikkje emna å stansa desse åtaka, og bidreg ofte til dei sjølv – både ved å leggja tilhøva til rette for dei, og ved sjølv å opptre som slukande kapitalist, slik norske myndigheiter gjer gjennom blant anna StatoilHydro.

Samstundes er nokon av dei som tek opp kampen nettopp private aktørar, både næringsdrivande og friviljuge organisasjonar. Det syner at den store politiske kampen i det 21. hundreåret ikkje burde handla om stat eller marknad, men snarare om å ivareta allmenningane – vår felles arv og våre felles verdiar.

Kva er det å vera grøn?

For meg kviler ein grøn, politisk ståstad på ei ganske enkel erkjenning: Framtidssamfunnet må vera grønt. Om det ikkje er det, vil me få eit ubehageleg samfunn, prega av knappe ressursar og potensielt dramatiske menneskeskapte klimaendringar. Men kva tyder det å vera grøn?

- Så lenge som menneske bur på heimplaneten vår, vil me forandra miljøet, skriv Jamais Cascio. Det er ei utvilsam sanning.

Som Cascio påpeiker vil sjølv dei mest bærekraftige av byar kan endra vindmønster, sjølv økologisk landbruk endrar den lokale biosfæra. Og for å sitera Goethe:

Den uskyldigste spasertur kostar tusen stakkars småkryp livet; eit fottrinn omstyrter mauren sine møysommelege byggverk og trampar eit heilt lite samfunn i grava!

Eit spørsmål om korleis me kan slutta å forandra planeten er eit meininglaust og fånyttes spørsmål.

Det me må spørja oss sjølv er korleis me kan gjera dette på ein smartare måte, korleis me kan unngå dei verste skadene på planeten sitt økosystem, korleis me kan ta meir omsyn til langsiktig påverknad og også korleis me kan kombinera økologiske fotavtrykk – mengda produktive jord- og vassareal som trengst for å produsera ressursane me nyttar og for å ta opp utsleppa våre – med økologiske handavtrykk – positiv menneskeleg miljøpåverknad.

Dei lyse og dei djupe

Det finst ulike grøne tilnærmingar. Nokre vil kanskje kritisera meg for å vera splittande ved at eg tek opp problema ved nokre av dei, men eg meiner grøne må vera viljuge til å konfrontera potensielle problem i den ideologiske retninga dei sjølv representerer.

Ei gruppe er dei såkalla lysegrøne, som gjerne fokuserer på endringar i livsstil og forbrukarvanar, eller markerer seg som motstandarar av ei kraftutbygging her eller ei oljeplatform der, med ad hoc-miljøvern. Alt dette er positivt, men utan ei meir gjennomgripande grøn tenking kan ein altfor lett enda opp med eit tynt ferniss av grønmåling på eit samfunn med grunnleggjande feil eller manglar. I andre tilfelle kan den lysegrøne tenkinga også verta rein grønvasking. Dei lysegrøne freista – for å bruka sosialøkologen Murray Bookchin sine krasse ord -”å få eit rote samfunn til å fungera gjennom å kle det i grøne blad og fargerike blomar medan dei overser dei djuptgåande røtene til våre økologiske problem”.

Dette har dei såkalla mørkegrøne eller djupgrøne reagert på ved å kritisera dei lysegrøne for “grunn økologi”. Dei djupgrøne vil gripa – nettopp – djupare. Diverre er djupøkologien svært lite konkret. Om ein les djupøkologiske tekstar vil ein finna filosofiske idear om korleis samfunnet burde vera, men få framlegg til konkret politisk handling. Dei filosofiske ideane kan på toppen av dette fyllast med høgst ulikt politisk innhald. Og joda, mykje av det politiske innhaldet kan vera både svært bra og positivt, men noko av det er kontraproduktivt, negativt eller jamvel beint fram totalitært.

Eit godt eigna døme finn ein i den filosofiske førestillinga om biosentrisme (biosfæra i sentrum, økosentrisme vert også nytta) i staden for antroposentrisme (mennesket i sentrum).

Dette er ein sentral idé for svært mange av dei som kallar seg djupøkologar.  På den eine sida kan det gje seg utslag i kjærleik til naturen, og til ei vilje til å sjå på økologiske samanhangar når ein tek politiske avgjersler. På den andre sida kan den gje seg utslag i eit mildt sagt dystert og i blant direkte hatsk menneskesyn, der det er mennesket som er problemet, og ikkje konkrete former for energiproduksjon, transportløysingar, måtar å driva landbruk på, bestemte sosiale strukturar eller konkrete politiske avgjersler.

Trass i djupøkologien sitt fokus på økologisk heilskap har djupøkologar ein lei tendens til å sjå på mennesket som ståande utanfor naturen; som eit virus eller ein infeksjon. – Menneskeheita har vorte ein grashoppeliknande infeksjon, skreiv djupøkologi-poeten Gary Snyder. – Verdsmiljøet må haldast naturleg.

Endå meir illustrerande er artikkelen “Population and AIDS” skrive av Christopher Manes under pseudonymet Miss Ann Thropy (som bokstaveleg tala tyder menneskehat). Denne artikkelen vart publisert i tidsskriftet Earth First! – tilhøyrande gruppa av same namn, “djupøkologien sine jesuittar”:

Dersom radikale miljøvernarar skulle finna opp ein sjukdom for å få den menneskelege befolkninga attende til økologisk fornuft ville det truleg vera noko slikt som AIDS. [...] Eg reknar det som opplagt at det einaste vonet for å framleis ha varierte økosystem på denne planeten er ein enorm reduksjon i talet på menneske. Miljøvern, sosial rettferd, riktig teknologi, osv. er bra å diskutera og jamvel verdt å skryta av, men dei tek ganske enkelt ikkje for seg problemet.

Dette negative bilete på mennesket, som heng ganske grundig saman med førestillinga om økosentrisme og som vert fora av malthusiansk panikk, vert gjerne kombinert med ein grunnleggjande teknopessisme.

- Djupøkologien stiller spørsmål ved alle former for teknologi. Me treng teknologi som er kompatibel med vekst av autonome, sjølvstyrte individ i ikkje-hierarkiske samfunn, skriv den amerikanske djupøkologen og landbruksforskaren Eugenio A. Lomba-Ortiz. Då vert det lett å oversjå moglegheitene i moderne teknologi for fornybar energi, i elbilar og passivhus. Lomba-Ortiz omtaler då også konkrete økodesign-idear i svært kritiske ordelag, og oppmodar til meir filosofisk fundering.

Denne suppa kan gje politisk mismot: Dette går til helvete! Eller ho kan gje politisk arroganse: Folk flest skjønar ingenting! Ho kan gje menneskehat, eller ho kan gje ideologisk blindskap, der ein vert så oppteken av filosofiske læresetningar at ein vel bort gode, praktiske løysingar. Den kanskje viktigaste grunnen til at djupøkologien er problematisk er likevel at han, sjølv i meir sympatiske og menneskekjære versjonar, er grueleg uklar. Djupøkologien “fordrar at me dreg alle konklusjonar basert på denne, men [har] konkrete implikasjonar [som] likevel er langt frå openberre”, skriv den belgiske grøne tenkjaren Philippe van Parijs.

Heilskapleg, positiv og konkret

Slik eg ser det gjer verken den lysegrøne eller den djupgrøne tenkinga særleg godt grunnlag for grøn politikk. Den fyrste grip ikkje djupt nok. Den andre er filosofi med eit religiøst tilsnitt – og ikkje politikk; vert han tolka politisk kan leia rakt ut i ein menneskefiendtleg ekstremisme. Men kva må grøn politikk då vera basert på?

Lat oss byrja med det riktige i den djupøkologiske tenkinga, som uttrykt fyrst i til dømes Stetind-erklæringa: “Natur og menneske utgjør en helhet og et skjebnefellesskap. Naturen er kulturens hjem”. Illustrerande nok er også Stetind-erklæring heilt utan konkret, politisk innhald, men ho sler fast ein viktig ting: Samfunnet kviler på allmenningane. Den politiske implikasjonen av det er klar, me må forvalta og ivareta allmenningane for framtida. Men for å setja det om i praktisk politikk må ein ha fleire ting med seg.

For det fyrste må politikken vera truverdig. Ein kan ikkje sjå bort frå at mennesket uansett påverkar verda rundt seg, og det nyttar ikkje å gjera “natur” og “kultur” om til fråskilte kategoriar. Det tyder at ein til dømes må ha ein energipolitikk som heng saman. Ein kan ikkje vera imot både fossil energi, atomkraft, vasskraftutbygging og vindmøller. Det gjev eit reknestykke som ikkje heng ihop. Ein saksorientert organisasjon treng ikkje i same grad å tenkja på dette, men ein kvar som vil fremma ein heilskapleg, samanhangande politikk må gjera det. Også grøn politikk må leva med naturinngrep.

For det andre må politikken vera positiv. Det tyder at politikken må gå vekk frå det lysegrøne “Nei til…” og over til å fortelja kva ein er for. Det tyder også at ein grøn politikk må kunna fortelja om eit samfunn som er betre enn det samfunnet me har i dag. Ein kan ikkje skissera eit slikt samfunn gjennom åtak på det grå industrisamfunnet, eller gjennom å prata seg varm om problema med vekstparadigme og forbruksideologi. Ein må kunna presentera ein visjon. Visjonen må byggja på konkrete døme og konkrete, handgripelege og truverdige løysingar. Det inneber også at ein må vera open for stadig nye, teknologiske løysingar.

For å redusera utslepp frå transportsektoren må ein på den eine sida redusera transportbehovet og på den andre sida bruka andre former for transport, og andre former for energi til å driva han. Då er visjonen eit samfunn med kortare veg frå arbeidsplass til bustad og dermed mindre tid kasta vekk på pendling og meir tid til familie og vener. Visjonen er ein by med færre personbilar og mindre luftureining, med frigjort plass til fleire grøne lunger og til sosiale møtestadar; bra for astmatikar, bra for dei som vil gå på tur i parken med kjærasten, bra for deg og meg. Ein by for folk, ikkje bilar.

Løysingane er god byplanlegging for mindre transport, barnehagar i nærleiken av bustad og arbeidsstad, skular som er knytt saman med lokalsamfunnet, meir skinnegåande transport, betre bussar, fleire gågater, elbilar og ladestasjonar for desse, osv.

Meir enn berre grøn

For det tredje må grøn politikk vera meir enn berre grøn. Blant grøne har det vore ei motvilje mot å plassera seg i det politiske landskapet. Det har kanskje særleg vore slik i Noreg; der Miljøpartiet Dei Grøne den dag i dag har eit noko uavklart tilhøve til dette, trass i at praktisk politikk plasserer partiet til venstre for sentrum. Ein er ikkje på den tradisjonelle partiaksen, vil nokre seia, og peika på ein alternativ akse mellom til dømes vekst og vern.

Problemet er at alt frå kommunistar til ultraliberalistar, alt frå beinharde nasjonalistar til kosmopolittar kan plasserast på same stad i den aksen. Aksen er kanskje endå meir innhaldslaus enn den klassiske venstre-høgre-aksen i politikken; den fortel uhorveleg lite. Grøn politikk må innehalda noko meir. Grøn politikk må i mine auge vera sosial i økonomiske spørsmål og liberal i spørsmål om individuelle val og forskjellar, kompromisslaus i sitt forsvar av ytringsfridomen, men like kompromisslaus i kamp mot rasisme; ein forsvarar av religionsfridomen, men også av til dømes homofile og kvinner sine rettar når desse vert truga av religiøse grupper. Ein grøn politikk må vera lokal og internasjonal, og anti-nasjonalistisk.

For meg kan dette oppsummerast i at ein god, grøn politikk også må vera venstreliberal.

(Foto: and[w], fra Flickr, under Creative Commons-lisens: Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 2.0 Generic)

–

Øyvind Strømmen er redaktør for teknofaun, samt internasjonal kontakt og landsstyremedlem for Miljøpartiet Dei Grøne.

Israel avbildes som nazisoldat og med onkel Sam som kompis på Tjen Folkets løpeseddel

Sosialøkologen Eirik Eiglad har skrevet en rystende bok om opptøyene i Oslo i forbindelse med Gaza-krigen, “The Anti-Jewish Riots in Oslo”. Rystende fordi han langt på vei har rett.

av Øyvind Strømmen

Eiglad, Eirik: The Anti-Jewish Riots in Oslo

Utgitt av Communalism Press, 2010

Eiglad var tilfeldigvis i Oslo da opptøyene brøt ut, og bestemte seg for at han ville se dem med egne øyne. Ved et tilfelle bryter han inn da en mann blir angrepet av en gruppe “pro-palestinske” demonstranter: unge, sinte menn med palestinaskjerf, tilsynelatende av innvandrerbakgrunn. De liker ikke at han griper inn, og som svar på tiltale får han både spyttklyser i fjeset, trusler om pryl og et spark i skrittet.

“Sionist” og “barnemorder” kaller de ham. Ikke fordi han har kommet med en eneste politisk kommentar, men simpelthen fordi han grep inn for å stoppe en voldsepisode.

“Død over jødene”

Boken er bare såvidt over hundre sider, men Eiglad får plass til en lang rekke andre eksempler som er egnet til å sjokkere, eller som i det minste burde være det.

Tjen Folkets løpesedler illustrert av “den notorisk anti-semittiske brasilianske tegneren Carlos Latuff”. Støttende tilrop til Hamas, og slagord – ropt på arabisk – som “Død over jødene!”, al-mawt al-Yahud. Angrepet på Frimurerlosjen, der barn var samlet til en juletrefest. Knusingen av vinduene i Jan Thomas‘ studio, mens det ble ropt homofobiske slagord. Han siterer også fra debatter på Facebook-sider, der dypt sjokkerende kommentarer – dryppende av jødehat - ble publisert.

Og først og fremst: en dørgende stillhet fra venstresiden.

De reaksjonære

I motsetning til andre som har tatt opp problematikken kan ikke Eiglad avfeies som representant for en panisk lov-og-orden-høyreside eller som representant for en ny anti-islamsk nasjonalisme. Eiglad er overbevist anti-nasjonalist, og ligger langt til venstre i politikken. I boken kritiserer han også blant annet nederlandske Geert Wilders og norske Fremskrittspartiet i klare ordelag. Men det han så i Oslos gater oppfattet han som et utslag for reaksjonære politiske strømninger:

As they passed before Peter and me, we were struck by both their numbers and their energy. We had brought our coffee cups outside and watched from the stairs. The march moved steadily past us and then assembled in front of the embassy. It had grown in size, for sure, and was far more fervent.

The demonstrators chanted the usual anti-Israeli slogans and seemed moderate – whatever that means in this context. But then a new, large group arrived, and from them I heard the unmistakable “Al Mawt al-Yahud”: Death to the Jews. This call was repeated many times, with small variations, and every time the crowd responded, Allahu Akbar, God is great.

The large size of the new contingent, and its unconcealed hatred of Jews, was appalling. Nobody seemed concerned. “So this is what reaction looks like”, I said to Peter in amazement.

Spørsmålet om hvorfor ingen tok avstand har en viktig rolle i den vesle boken. Maoistene i Tjen Folket gjorde som forventet, mener Eiglad, men hva med den frihetlige venstresiden? Hva skjedde med idealene om “sosial frigjøring”, om “antirasisme” og om “solidaritet”? Blitz – som liker å fremstille seg selv som nettopp frihetlige – reagerte simpelthen slik:

De siste ukenes demonstrasjoner er like mye et opprør mot norske politikere såvel som israelsk aggresjon. Norske myndigheter og maktapparat viser tydelig side i saken når propalestinske demonstrasjoner gang på gang blir angrepet og gassa av politiet. Når byens unge videre opplever privatisering av det offentlig rom, rasering av ungdomstilbud og trakassering på gateplan i et samfunn der kun de kjøpesterke får spillerom, dannes  en avmaktsfølelse der opprør er en naturlig konsekvens. Opprør skjer ikke fordi noen oppfordrer til det, det er alltid en bakenforliggende årsak. Blitz vil for alltid støtte ungdomsopprør der det skjer, når det skjer.

Alltid og uansett. Det er, som Eiglad påpeker, et rystende uttrykk for en radikalt venstreside tømt for politisk innhold: “If social radicalism is mistaken for ‘rebelliousness’ or even simply for ‘rioting’, there is indeed very little ‘Left’ in it”, skriver han. Selv velger jeg å kalle det hele et uttrykk for rebellfetisjisme, og som Eiglad mener jeg at betydelige deler av venstresiden har gravd seg så grundig ned i anti-amerikansk og anti-israelsk tenkning at de er villige til å alliere seg med nær sagt hvem som helst. Med svært engasjerte aktivister med et slikt utgangspunkt blir resultatet ofte at fredsbevegelsen slutter å være for fred, og går over til å være en antikrigsbevegelse, og at antikrigsbevegelsen slutter å være en antikrigsbevegelse og går over til å være en – i dette tilfellet – anti-israelsk bevegelse. For de av oss som stiller oss solidarisk med både israelske og palestinske offer er dette svært dårlige nyheter.

Eirik Eiglad har skrevet en viktig bok. Den burde reise viktige spørsmål blant både venstreliberalere og frihetlig orienterte venstreradikale, i Norge og i andre deler av verden. Dessverre tror jeg ikke den kommer til å få den oppmerksomheten den fortjener.

Innvendinger

At boken er kort og lettlest er imidlertid både en styrke og et problem. Fordelen: Boken lar seg lese i løpet av et par timer, og den er spissformulert og tydelig, egnet til å skape debatt.

Ulempen: Hadde boken vært lenger kunne Eiglad ha hatt plass til dypere analyser, både av antisemittismen og av den radikale venstresidens antiamerikanisme, de to er tett sammenfiltret. Han kunne også ha sett på den rollen media spilte, deres fokus på bråkmakerne gav et solid skudd for baugen på de som faktisk ønsket seg og arbeidet for en genuint solidarisk markering for fred. Han kunne også ha utvidet avsluttingskapittelet, der han skisserer hva han mener venstresiden burde gjøre. Særlig det siste kunne boken ha tjent på.

En annen innvending er at Eiglad omtaler islamismen som politisk ideologi noe overfladisk, det kan også lett tolkes et utslag av at det hele er kondensert til 100 sider. Og samtidig som han advarer mot å blande sammen islam og islamisme, anbefaler han også Ibn Warraqs “Hvorfor jeg ikke er muslim”.

Warraqs bok er velskrevet, men den er også en kritikk rettet mot et heller ahistorisk puslespillislam Warraq selv setter sammen. Dette puslespillet inneholder vitterlig mange negative uttrykk for islam, men uten at disse nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, slik sett representerer boken en noe fordummende utgave av humanistisk islamkritikk. Eiglad burde i sin analyse derfor ha lagt mer vekt på akademiske verker om islamismen, for eksempel en av de andre bøkene han selv viser til, Gilles Kepels “Jihad: The Trail of Political Islam”.

—

Øyvind Strømmen er utdannet innen journalistikk og religionsvitenskap, og har skrevet mye om både islamisme, wahhabisme og europeisk nyfascisme. Han er landsstyremedlem i Miljøpartiet De Grønne.

Svartmaleren Finn Graff. Karikatur: Marijke van Eechkout (2006)

Onsdag 3. februar: Dagbladet trykker en sak om en link på Facebook-siden til Politiets Sikkerhetstjeneste. Linken går til en tegning som fremstiller den islamske profeten Muhammed som en gris. Avisen siterer også eksempler på jødehets postet på Facebook-siden.

av Øyvind Strømmen

Det er ingen hemmelighet – og heller ingen nyhet – at det finnes folk som hetser muslimer; det er en sak som også fortjener journalistisk omtale, og gjerne dypere analyser. Jødehets og anti-semittisme er heller ikke noe nytt, og det ville ikke skade om norske aviser satte mer søkelys på dette fenomenet, som – i det minste i lettutgaven – også er utbredt på norsk venstreside.

At slikt dukker opp på sikkerhetspolitiets facebook-side er trist, men ikke overraskende: de har åpnet for at alle kan legge inn kommentarer, og kommentarer forhåndsredigeres ikke. Det tyder på at PSTs åpne profil på Facebook kanskje ikke var fullt så gjennomtenkt som den burde ha vært; eller i det minste på at en slik profil har både positive og negative sider.

Det er en nyhetssak, selv om saken i dette tilfellet er en suppe kokt på en veldig liten spiker. Dagbladet klarer til og med å gjøre et poeng ut av at det “bare noen centimeter” fra denne linken var link til en ledig stilling i PST, en link postet av PST selv. Noen centimeter er ganske mye på en nettside.

De av oss som har fulgt med på Facebook-siden til PST en stund har sett litt av hvert: sprø konspirasjonsteorier, hasjliberalere som åpenbart mener at deres holdning til cannabis har noe med sikkerhetspolitiet å gjøre, UFO-teorier. PSTs samfunnsrolle bidrar til at Facebook-siden deres lett trekker til seg folk med tildels høyst spesielle meninger. Den aktuelle tegningen var ikke en gang lagt ut på PSTs Facebook-side. Den lå på en link. På en annen side. Når PST ble klar over det, fjernet de linken. Jødehetsen er også forsvunnet. UFO-teoriene har de høflig svart på.

AVIS og KVISA

Tradisjonelt opererer man med fire nyhetskriterier i mediabransjen – de såkalte AVIS-kriteriene: aktualitet, vesentlighet, identifikasjon og sensasjon. Jeg har problemer med å se det vesentlige eller det sensasjonelle i denne saken, men andre journalister vil sikkert være uenige med meg. Aktualitetskriteriet kan man med en viss rett hevde at er oppfylt, i lys av den nye omgangen av den debatten rundt Muhammed-tegninger og ytringsfrihet som har herjet i flere år, sist grunnet mordforsøket på den danske tegneren Kurt Westergaard.

Likevel fremstår dette mest av alt som en fillesak blåst ut av proporsjoner.

Men det er en bokstav jeg har glemt. Med tabloidjournalistikken har en femte bokstav kommet til AVIS-kriteriene, bokstaven K. Vittige sjeler har for lengst døpt nyhetskriteriene om til KVISA. K-journalistikken fokuserer på kriger, katastrofer, kriser og konflikter. Og kjendiser, selvsagt. Og den selger. Den selger som hakka møkk. Det er slike saker folk klikker seg inn på i nettaviser. Det er slike forsider som slår ann. Det funker på deg også. Bare innrøm det.

Journalistikk og journalisme

Jeg har likevel vanskelig for å forstå hvorfor denne saken ble gitt så mye plass som den ble gitt. Men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Dagbladet illustrerte saken som de gjorde. Når man lager en avissak om et kontrovers som dette er det naturlig å også vise stridens kjerne; Dagbladet siterer eksempler på jødehets publisert på nettsiden, og de publiserer tegningen av Mohammed som gris.

Den har nyhetsmessig verdi, og som redaktør i Dagsavisen – Arne Strand – sier: “en redaktør må tenke på hva som er journalistisk riktig. Og i dette tilfellet var det journalistisk riktig å trykke tegningen”.

Men journalistikk opptrer ikke i en egen sfære bortenfor virkeligheten. Når Dagbladet valgte å trykke tegningen gjorde de ikke bare et journalistisk valg, de gjorde også et etisk valg og langt på vei et politisk valg. De publiserte bildet i et debattklima som har hardnet til, et debattklima der den muslimske minoriteten i Norge – som helhet – utsettes for stadige angrep, og et debattklima der ulike grupper – også muslimske – aktivt søker konflikt.

Man kan være enig eller uenig med den etiske vurderingen som ble gjort, men å avfeie de etiske og politiske diskusjonene, og bare fokusere på de journalistiske kriteriene er å gjøre journalistikk om til journalisme - en politisk idé i seg selv.

Andre karikaturer

Vi skal være glade for at redaktøransvaret for Dagbladet ligger hos Dagbladets redaktør, og ikke hos noen andre. Slik skal det være i et fritt samfunn, og de som angriper det prinsippet angriper også ytringsfriheten. Men legg merke til at det heter redaktøransvar. Og at det å kritisere de valgene en redaktør gjør, også ligger til ytringsfriheten, for både politikere og folk flest, for både muslimer og oss andre. At muslimer føler seg krenket når deres fremste profet avbildes som en gris på fremsiden til en av landets største aviser er knappest underlig. At de sier fra burde ikke overraske noen.

Mandag 10. juli 2006 trykket Dagbladet en karikatur av den israelske statsministeren Ehud Olmert på lederplass.

Karikaturen – laget av Dagbladets egen tegner – fremstiller Olmert som kommandant i en nazistisk konsentrasjonsleir. Han har en rifle med kikkertsikte. På plassen foran ham ligger en haug med palestinske lik. Det var en smakløs tegning. Israels ambassadør mente den kunne ha passet i naziavisen Der Stürmer, og at tegningen lå “langt utenfor ytringsfrihetens rammer”. Andre oppfordret til boikott av Dagbladet. På amerikanske Fox News rapporterte Brit Hume på følgende vis: “Hvis du tvilte på at det er en reell strømning av anti-semittisme i Europa, hør på dette: En av Norges største aviser har publisert en karikatur som sammenligner Ehud Olmert med en famøs nazistisk dødsleir-kommandør”. Jeg er villig til å vedde på at noen av dem som reagerte med kritikk av Dagbladet den gang i dag snakker om demonstrasjoner mot Muhammed-karikaturen som et angrep på ytringsfriheten.

Man kunne innvende at Olmert-karikaturen, i motsetning til grisebildet (som ble tegnet – på nittitallet – av en israelsk aktivist med sympatier for den reaksjonære Kach-gruppen), var laget av Dagbladets egen tegner. Det stiller saken i et noe annet lys.

Men i 2006 så vi også et tilsvarende eksempel i form av en karikatur i Morgenbladet. Denne ble i Dagbladet kritisert av både Jahn Otto Johansen og Odd Einar Dørum, ingen av dem kjent som motstandere av ytringsfriheten. Dagbladet trykket også den karikaturen. I illustrasjonsøyemed. Også da gjorde Dagbladet en etisk vurdering i tillegg til den journalistiske – gjennomtenkt eller ikke. Å kritisere Morgenbladet for publiseringen av karikaturen er innenfor ytringsfriheten. Å kritisere Dagbladets vurdering likeså.

Det tankevekkende

Det mest tankevekkende i denne saken er for meg ikke at Dagbladet velger å illustrere en nyhetssak med et bilde som er relevant for nyhetssaken, men at Bhatti – som var en sentral kilde for Dagbladets sak – også er en av dem som leder ann i protestene mot Dagbladet. Det lukter av dette, og lukten er av en type som burde få journalisters varselbjeller til å ringe. Professor i journalistikk, Sigurd Allern, sier i et gammelt intervju:

Mediene har invitert pr-bransjen til å fore dem med vinklinger, og slipper du reven inn i hønsegården, kan du ikke klage på reven etterpå. Journalistikken og kildekritikken er og bli redaksjonenes ansvar.

Bhatti er ikke i PR-bransjen, men det er nærliggende å spørre om han i denne saken ikke er en rev sluppet inn i Dagbladets hønsegård.

Det ser ut for at det ikke bare er Dagbladet som trives med bokstaven K. Det ser ut for at det ikke bare er Dagbladet som blåser en fillesak ut av proporsjoner. I forbindelse med bruken av Arfan Bhatti som kilde kan det være verdt å huske på at ble dømt “psykisk medvirkning” i skyting mot synagogen i Oslo, og han tidligere har stått frem som representant for en høyst reaksjonær variant av islam. Kan det tenkes at Arfan Bhatti fikk det akkurat som han ville når Dagbladet publiserte tegningen? Bød kilden Bhatti Dagbladet opp til dans? Takket Dagbladet høflig ja?

–

Øyvind Strømmen er redaktør for teknofaun, utdannet journalist og medlem av Miljøpartiet De Grønnes landsstyre.

Bilde: Wikimedia Commons

Det finnes mengder av selvhjelpsbøker for hvordan man kan leve et grønnere liv. Den engelskspråklige boken «You Can’t Afford Not To Be Green» («Du har ikke råd til å ikke være grønn») skiller seg ut på to måter.

For det første er den gratis tilgjengelig som ebok. For det andre retter den seg til bedrifter, og ikke til enkeltpersoner.

Boken er kort, bare 60 sider, lettlest og presenterer 51 forskjellige råd som burde være aktuelle både for enkeltmannsforetak, småbedrifter og større bedrifter. Utgangspunktet er spørsmålet: Har din bedrift råd til å være grønn, finanskrisen tatt i betraktning. Svaret er bokens tittel – du har ikke råd til å la være. Bedrifter som velger å bli grønnere blir samtidig mer fleksible og mer konkurransedyktige enn de som lar være, og får også et bedre image.

Dette er langt fra en radikal bok. Den utfordrer ikke det økonomiske vekstparadigmet, men viser i innledningen tvert om en sterk tro på at økonomisk vekst og grønnere veivalg lar seg kombinere, med en noe tvilsom referanse til svensk økonomi. De 51 tiltakene som foreslås er heller ikke radikale. Noen av dem, som å redusere bruk av utskrifter og å praktisere kildesortering burde være selvfølgeligheter. En ensom svale gjør ingen sommer, og å gjennomføre slike tiltak gjør heller ikke i seg selv en grønn bedrift. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på selskaper som har gjennomført slike tiltak og som bruker dem i en «grønnvasking»-kampanje, mens de på et mer grunnleggende nivå fremdeles er mørkegrå.

En av bokens styrker er at den i tillegg til lettleste råd, med korte tekster til hvert av dem, også gir tips til nettsider med mer informasjon og til gode løsninger som finnes på markedet. I blant blir det litt i overkant, og boken minner mer om markedsføring enn om rådgivning. Det er neppe tilfeldig at en bok publisert av yudu.com – en aktør innen markedet for digital publisering – har nettopp digital publisering som sitt første råd. Noen av de foreslåtte tiltakene er imidlertid mer spennende, bedriftseiere som holder til på et egnet sted blir blant annet oppfordret til å produsere sin egen strøm ved hjelp av vindmøller og solenergi, eller å ta i bruk grønn byggepraksis fra bunnen av. Oppfordringen til bedrifter om å bruke økologiske matvarer i kantinen burde mange norske bedrifter lytte til.

Det er også interessant at boken nevner «peak oil» – oljetoppen. Dette begrepet, som refererer til tidspunktet da verdens oljeproduksjon når toppen og olje som en konsekvens vil bli dyrere og dyrere, er det sørgelig lite fokus på i Norge. Oljetoppen ligger neppe mange år frem i tid. For Norge sin del er det enda sørgeligere at debatten ikke har kommet, siden norsk oljeproduksjon nådde toppen allerede tidlig på 2000-tallet, og deretter har gått nedover. – Forbered deg, lyder rådet i boken. Det er et godt råd.

En åpenbar svakhet for norske lesere er at boken er skrevet med amerikanske lesere i tankene. Likevel er dette en bok som burde tjene til inspirasjon. Bedriftsledere og for den del tillitsvalgte som ønsker å vri sin bedrift i en grønnere retning burde ta en titt. Kanskje kan boken også inspirere noen i norsk miljøbevegelse til å skrive og publisere – gjerne gratis og elektronisk – en tilsvarende bok for norske bedrifter? En «Litt grønnere – 365 ting du kan gjøre for miljøet» i bedriftsutgave hadde ikke vært å forakte.

You Can’t Afford Not To Be Green

av yudu.com

Yudu Media, Storbritannia, 2008

Tilgjengelig gratis på nett

Fra begravelsen av 610 identifiserte ofre for Srebrenica-massakren. Foto: fra wikipedia, under CC-lisens

Eurabia-tenkningen som i dag forfektes av islamkritiske bloggere har påfallende mange fellestrekk med den serbiske nasjonalismens propaganda rettet mot muslimer.

av Øyvind Strømmen

Oriana Fallaci skriver i sin bok “Fornuftens styrke”, utgitt på norsk av Gyldendal forlag:

Det gleder meg ikke å fortelle at Troja brenner, at Europa har blitt en islamsk provins, en islamsk koloni. Ei heller at Italia er en frontlinje i denne provinsen, et brohode i denne kolonien. [...] Sannheten er at Troja brenner. Fra Gibraltarstredet til Sørøyas fjorder, fra klippene ved Dover til Lampedusas strender, fra Volgograds stepper til Loiredalen og Toscanas åser, sprer ilden seg.

Fallaci snakker om islam, og om en “kolonisering av våre byer”, “en etappe i islamsk ekspansjonisme”. Muslimene “tar seg til rette hos oss”, “påtvinger oss sine ideer. Sine skikker, sine Gud”. De representerer islam, og det “finnes kun en islam”, en “pøl med vann som ikke rører seg. Vann som ikke sirkulerer, som aldri flyttes,  som aldri blir rent, som aldri blir rennende vann som kommer til havet. Den forurenses lett,
og har heller ingen stor verdi som drikkevannskilde for husdyr. Hengemyra elsker ikke Livet. Den elsker døden”.

Fallacis bok utgjør bare en av mange i det som har blitt en hel sjanger, eurabialitteraturen. Selv om denne litteraturen rommer mye forskjellig – fra relativt sobre analyser til ravende galskap – går det følgende ofte igjen:

Muslimene er kommet for å over Europa. Islam er ikke en religion, men en totalitær ideologi, like ille som eller verre enn nazismen. Islam lar seg ikke kombinere med vestlige demokratier, og muslimer kan ikke integreres. Muslimene er erobrere, og ledende europeiske politikere – av ulik politisk farge – hjelper dem, bevisst og ubevisst. Denne eliten er – for å sitere en av eurabiatenkningens fremste forfektere i den internasjonale bloggosfæren, den norske bloggeren Fjordman – “selv-hatere [...] svikere av sin nasjon og sin kultur”, som holder på makten i politikk, media og akademia på “udemokratisk, unaturlig og obskønt vis”, en “svikerklasse” som må “avsløres” og “kastes fra makten”.

Et revolusjonært program

Ifølge samme Fjordman må “vi, de europeiske folk” – om ikke kravene hans om at EU avvikles og muslimsk innvandring opphører blir godtatt – “konkludere at myndighetene våre har forlatt oss, at skattene de samler inn ikke er rettferdig, [...] at lovene som er vedtatt uten vår godkjennelse er illegitime” og ta “nødvendige steg for å verne om sikkerheten vår og sikre vår nasjonale overlevelse”.

La det ikke være noen tvil: det som her forfektes er et revolusjonært program. Den relativt velrenommerte danske islamkritikeren Lars Hedegaard (som blant annet har deltatt på denne konferansen i regi av Frp) var også inne på tilsvarende ideer da han under en konferanse i Brussel i 2007, sa:

Vi må utvikle en strategi som lar oss oppnå målene våre. Dette betyr at vi må utvikle en omfattende og dyp strategi tilsvarende den islamske. Det må taes med i betraktningen at noen av våre offentlige og private institusjoner kan komme til å ta side med fiendene våre dersom vi ikke tvinger dem til å ta vår side.

En vellykket forsvarsstrategi kan gjøre det nødvendig å sette opp parallelle institusjoner under vår kontroll, kombinert med sivil ulydighet vis-a-vis de offisielle, dhimmifiserte (undertrykt av muslimer, skr.anm) institusjonene – en vanlig hendelse i okkuperte land.

Vi vil utvilsomt ha nytte av å studere de primært europeiske motstandsgruppene under 2. verdenskrig modus operandi, selv om vår nåværende situasjon er langt mer truende, iallfall langsiktig sett.

Hedegaard har også markert seg ved å si at en muslim “når som helst” kan “skjule sine sanne intensjoner ved å lyve eller avlegge en falsk ed”, noe som “selvfølgelig ikke betyr at alle muslimer lyver, men at man aldri kan vite det [...] man kan aldri være sikker på at han sier sannheten, [...] det er den basale kultur”. I tillegg sier Hedegaard at “når en muslimsk mann voldtar en kvinne, er det hans rett å gjøre det”, og at kvinner i islam “har ingen verdi. De er ikke mennesker. Deres funksjon er som livmor – de bærer krigernes avkom og de skaper nye kriger, men ellers… nåvel, de kan brukes til seksuell formål, men ellers har de ingen verdi”.

Når den amerikanske islamkritiske bloggeren Charles Johnson nylig kalte Hedegaard “en ekstremist”, som “omgås fascister og forfekter vold” ble dette likevel avfeid av en rekke danske bloggere. Hedegaard selv avviser selvsagt påstandene. Han? En ekstremist? Utenkelig.

La oss spole noen år tilbake i tid, nærmere bestemt til Jugoslavia, sist på åttitallet.

Serbiske nasjonalisters anti-islamske propaganda

Kjemikeren Aleksandar Popovic – senere serbisk vitenskapsminister – utgav da en pamflett som var ment å “opplyse allmennheten” om islam, noe han mente var en vanskelig oppgave, fordi islam “er et totalitært system, hvis totalitarisme langt overgår det en vestlig gjerne med gode hensikter og uten kunnskaper evner å forstå eller forestille seg”. Islam er, ifølge Popovic, så totalitært at vi knapt kan forstå det.

Popovic var ikke alene, han var bare en liten del av en sterk strømning av serbisk nasjonalisme. Den svenske forfatteren Andreas Malm gir i boken “Hatet mot Muslimer” (Atlas, 2009) en gjennomgang av noe av det som ble skrevet i årene før krigene i Bosnia og Kosovo. Her er noen av eksemplene:

Forfatteren Dragos Kajalic mente at muslimen “ikke er kapabel til å forstå essensen i ett av europeerens grunnleggende trekk, nemlig den unike personlige friheten som står over hvert kollektiv”, og dessuten at muslimene er late og – hvis de stjeler eller på annen måte bryter loven – “ute av stand til å kjenne noe av den skammen som en europeer i samme situasjon”.

Vojin Dabic, faghistoriker – som Hedegaard – argumenterte i 1993 for at muslimene på Balkan var “en fare for Europa, ettersom islam ikke kan akseptere at religionen er adskilt fra staten”, men står for “en bisarr symbiose mellom religion og stat, og mellom religion og nasjon”. Statsviteren Miroljub Jevtic mente at islam “ekskluderer alle andre synspunkter på verden og strever etter eget monopol på scenen”, derfor “er [islam] så farlig for moderne samfunn”. Han mente også at islam “står i motsetningsforhold til alle rettferdige relasjoner, til toleranse, dialog og ’sameksistens’”.

Forfatteren Momcilo Selic skrev at “islam [ikke er] en religion i det hele tatt”, men “en karikaturversjon av kristendommen”. Momo Kopor skrev i 1993 at kampen mot islam “er et spørsmål om å bevare sivilisasjon og kultur”. Zoran Djindjic, senere både borgermester i Beograd og minister i Serbia, uttalte i 1994 at kosovoalbanerne utgjør “et element i vårt liv som er vanskelig å integrere, og som ville være vanskelig å integrere i en hvilken som helst vestlig sivilisasjon”. Forfatteren Vuk Draskovik spurte i 1989: “Hvordan kan vi forhindre deres intolerante, islamske, destruktive og anti-sivilisasjonistiske indoktrinering?”. Psykiateren Jovan Raskovic mente at muslimene i Bosnia var “offer for anale frustrasjoner”. Nada Todorov advarte mot “islamiseringen og dens manifestasjoner”. I januar 1993 publiserte Beograds informasjonsdepartement en pamflett på engelsk for å forklare den serbiske sakens rettferdighet:

[Muslimene] vil for andre gang skape et tyrkisk Bosnia, eller et Bosnia i Tyrkia [...] med sharialover og andre livsnormer som er uakseptable på 2000-tallet. [...] Til dette blodige gjestebudet inviterte de alle slags verdslige parasitter, mordere og krigshunder. Mujahedin og jihad-fanatikere frå de islamske landene kom for å oppfylle sin ‘hellige plikt’ og utslette oss. Denne skruppelløsheten passer perfekt til deres religion og tradisjon.

Den serbiske poeten Milan Pantovic skrev:

De vil gjøre halvmåner av våre kors
de vil forvandle våre prester til imamer
og erstatte vår tro med islam.
Så for å bevare oss, korset og vår navnedagsfest
må vi gjøre dette: bekjempe ild med ild

Rykter om muslimske voldtekter og om hvit slavehandel var vanlige. Biologiprofessor Biljana Plavsic – senere president i Republika Srpska – mente at “voldtekt er normalt i islam, fordi religionen tolererer polygami”. Tidligere nevnte Nada Todorov kunne fortelle at “i islams undervisning har ingen kvinne en sjel, hun eksisterer bare for å tilfredstille en manns behov og tjene ham”.

Er det noe av alt dette som låter velkjent? Er det paralleller å finne mellom den serbiske nasjonalismens hat mot og beskrivelse av muslimer, og den som florerer på nettsider og i elektroniske debattfora i dagens Skandinavia? Eller er likheten “bare på overflaten”?

Trifkovic – da og nå

En av ideologene bak det moderne islamhatet er den serbisk-amerikanske skribenten Srdja (også Serge) Trifkovic. Trifkovic var rådgiver for tidligere nevnte Biljana Plavsic, som selv sa seg skyldig i krigsforbrytelser og i 2001 ble dømt av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Trifkovic har for øvrig markert seg som en krass kritiker av det samme tribunalet, og hevder langt på vei at ingen etnisk rensning fant sted i de serbisk-nasjonalistisk-kontrollerte områdene i Bosnia. Den grundig dokumenterte Srebrenica-massakren avfeier han som “en manipulasjon av virkeligheten” og den tidligere Markale-massakren hevder han at den bosniske regjeringen selv arrangerte som PR-stunt. Folkemordfornektelsen har imidlertid ikke gjort ham til en upopulær mann i “counter-jihad”-bevegelsen, langt ifra.

Han fremheves blant annet av den danske bloggeren Snaphanen, av Den Danske Forening. Han brukes som kilde av Lars Hedegaard og de andre forfatterne bak boken “I krigens hus”, noe den norske islamkritiske bloggen document.no også omtalte. Bloggen Gates of Vienna publiserer også Trifkovic, og på den anti-islamske nettsiden jihadwatch dras han stadig frem, og hylles av leserne. Det burde få noen varselbjeller til å ringe.

Konsekvensene

Konsekvensene av den serbiske nasjonalismen – og dens hat mot muslimer generelt og bosniere spesielt – burde være velkjente, men har dessverre gått påfallende raskt i glemmeboken. En av dem som ikke har glemt er Demokratene-politikeren Jan Simonsen, som ikke akkurat kan påstås å være verken innvandringsliberalist eller islam-apologet. I denne artikkelen sammenfatter han Srebrenica-massakren og serbisk-nasjonalistisk etnisk rensning:

En gammel skranglet militær lastebil stanser i en skog. Fire gutter i tenårene og to menn i begynnelsen av 20-årene, alle i sivile klær, hopper ned av lasteplanen, fulgt av bevæpnede soldater i uniform. De har armene bundet på ryggen og ser forslåtte ut. De blir stilt opp på linje med ryggen mot soldatene. De fire tenåringene blir skutt, og likende blir liggende i gresset. De to mennene blir kommandert til å hale likene til en grøft i nærheten. Deretter blir også de skutt. Før drapene ble soldatene velsignet av en prest.

Det skjedde ikke 1940 i det tyskokkuperte Polen. De unge mennene som ble meiet ned inne i skogen var ikke jøder. De var bosniske muslimer.  Og det var mange av dem. Rundt 8000 ble drept i løpet av noen få dager. Det skjedde i Europa i juli 1995.

[...]

Overalt hvor serberne vant kontroll, ble bosniske muslimer og kroater samlet opp, og tvunget til å marsjere til samlingssteder hvor de ble videresendt til konsentrasjonsleirer. Tilfeldige personer ble plukket ut fra folkemengden og skutt. Enkelte landsbyer ble totalt jevnet med jorden. Andre steder ble bygningene tatt vare på og bebodd av serbere, etter at eierne var blitt tvunget til å skrive under på at deres hjem ble overført til nye eiere. Kvinner ble systematisk voldtatt. Noen ble deretter drept, men mange fikk leve og føde barn. Hensikten var at barna skulle være av blandingsrase, og dermed undergrave muslimer og kroater som etnisk gruppe. De heldigste ble sendt ut av de serbiske områdene i live, enten til Kroatia eller til områder under kontroll av den internasjonalt anerkjente bosniske regjeringen.

Politifolkene og de militære som opererte konsentrasjonsleirene, der muslimer og kroater ble voldtatt, nedverdiget, ydmyket, slått og utsultet, og soldatene som utførte voldtektene og massehenrettelsene, var alle under direkte kontroll av general Mladic og president Karadzic. Det dreide seg om en godt organisert, disiplinert, og planlagt kampanje som hadde til hensikt å ødelegge en nasjon, etnisk og religiøs gruppe, helt eller delvis. Med andre ord: Et organisert folkemord.

Vel så interessant som artikkelen er imidlertid kommentarene fra lesere av Simonsens blogg frie-ytringer.com, en av Norges mest leste politiske blogger. Nesten uten andre unntak enn Simonsen selv og et par norsk-bosniere er disse kommentarene positive til den serbiske nasjonalismen udåder, og de er et studium i politisk galskap.

En kommentator mener tilsynelatende at Vatikanstaten står bak angrep på serberne (en ide han kanskje har fått fra serbiske nasjonalister), fordi sistnevnte er “en kristen nasjon”. Vedkommende mener også at “da var på høg tid at Serbarane to eit tak”, benekter at en massakre fant sted i Srebrenica og ber Simonsen “vakne” og innse at det her må være snakk om muslimsk propaganda. En annen skriver:

Men Simonsen du støtter jo muslimene [...] At du som 1. kandidat for Demokratene støtter muslimsk ekstremisme og nedbrenning av kirker er urovekkende og ikke tilitsvekkende. Muslimene står for masseinnvandring og destruering av andre kulturer. Det tar du ikke inn over deg. [...] Er du like åndssløv som FN og NATO som fremelsker ekstremisme. Har det ikke gått opp for deg at vi er i “krig” allerede for å overleve!

En tredje kommentator velger å fremheve at han heller ikke tror på at det var “noen gasskammerhenrettelser av joeder under den andre verdenskrig”, og en fjerde linker til en artikkel i den belgiske “konservative” nettavisen Brussels Journal – som står nær Vlaams Belang – for å vise at “provmateriet for Srebrenica-massakren ser ut til aa vera tynt”.

Et planlagt folkemord

Uansett hvordan man vrir og vender på de faktiske hendelsene, kan det imidlertid vanskelig betviles at serbiske nasjonalister planla et folkemord i Bosnia, og også tok i bruk folkemordets metoder. En av det serbiske nasjonalistpartiets grunnleggere fortalte i oktober 2005 følgende til et tidsskrift i Beograd (referert i Malm, 2009):

Planen var en oppdeling av Bosnia i to maktsfærer, det skulle føre til et Storserbia og et Storkroatia. Muslimene skulle underkastes en endelig løsning – mer enn halvparten skulle myrdes, en mindre andel konverteres til ortodoks tro og en enda mindre andel, de som hadde formuer, kunne få kjøpe sine liv og dra sin vei. Målet var å totalt rense Bosnia-Hercegovina for det muslimske folket.

Vojislav Seselj – hvis sak foran det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag pågår i disse dager – holdt i mars 1992 en tale i Zvornik: “kjære sjetnikbrødre, spesielt dere på den andre siden av Drina, dere er de modigste av alle og vi skal rense Bosnia for de vantro og vi skal vise dem veien bort herfra”. Biljana Plavsic uttalte i september 1993 at hun ønsket “at vi totalt renser det østre Bosnia for muslimer. Jeg refererer ikke til etnisk rensning, men de har gitt et naturlig fenomen en nedsettende klang og klassifisert det som krigsforbrytelse”.

Hedegaards dystopi

Lars Hedegaard skriver i en artikkel om karikaturstriden at han tror Danmark vil bryte sammen i enklaver:

There will be enclaves inhabited and dominated by Danes and their non-Muslim allies. And there will be enclaves inhabited by Muslims and Danish converts that will be ruled according to sharia law. The old institutions, such as the courts, the universities, the police, the armed forces etc., will be forced to choose whose side they are on. It will be like in Bosnia, Lebanon or Northern Ireland during the Troubles.

As will be evident to anyone with eyes to see, this coming state of affairs will bear no resemblance to the multicultural utopia promised by the advocates of a co-existence of civilisations.

I tillegg til hans åpenbart dystopiske verdensbilde har Hedegaard her et stort problem, et problem han som faghistoriker burde ha oppdaget. Den bosniske sentralregjeringen av 1992 bestod ikke bare av nominelle eller troende muslimer; den inkluderte både muslimske, serbiske og kroatisk ministre. En folkeavstemning, riktignok boikottet av de serbiske nasjonalistene, viste tydelig støtte til et uavhengig, multikulturelt Bosnia.  Krigen gikk heller ikke etter religiøse skillelinjer – som denne artikkelen fra The Independent i 1994 illustrerer:

But even ‘loyal’ Serbs had problems, although the treatment of Serbs in Sarajevo and elsewhere in Bosnia could not be compared to the brutality meted out to Muslims in the self-declared ‘Republika Srpska’ across the front line. ‘Given the behaviour of (Radovan) Karadzic’s extremist Serbs and Chetnik forces, it was very hard for us to win the confidence of the Bosnian side,’ General Divjak said. The percentage of Serbs in the armija had fallen from about 15 to 3 per cent; some had left the country, some had moved to the police force, others had defected. ‘Serbs are still expelling Muslims from Bijeljina and Banja Luka, so why should Muslims treat Serbs here better?’ he asked. But they do.

Dragan, a policeman, insists that, as a Serb, he has never been bothered. A photograph of a smiling teenager is displayed in the sitting room of his flat: Milana, his 13-year-old daughter, lives in Grbavica with her grandmother.

Dragan comes from Foca, one of the nastiest places in the sinister Drina valley. The pre- war Muslim majority in Foca has been reduced to just one Muslim man. The rest were ‘cleansed’ or murdered, the town renamed ‘Srbinje’ (Serb place). Dragan, who moved to Sarajevo as a young man, shudders at the thought of Foca.

‘When I visited my wife’s family in Serbia, they called me ‘the Bosnian’ – they never used my name,’ said Dragan, who joined the Sarajevo police force nine months ago. ‘It didn’t matter whether we were Serbs or Muslims or Croats, we were all Bosnian in our hearts and in the minds of other people. In the hearts and minds of normal people, this is how it will remain after the war.’

Den bosniske presidenten, den praktiserende muslimen Alija Izetbegovic, gjentok gang på gang at han ønsket en sekulær republikk i Bosnia, med “fredelig sameksistens mellom muslimer, kroatere og serbere”. De serbiske nasjonalistne beskyldte ham – selvsagt – for å lyve, mens den serbisknasjonalistiske propagandaen budskap repeterte det motsatte av Izetbegovic’ budskap, noe som tydelig kan illustreres av en karikatur trykket av Seseljs bevegelse: en mann som koster bort resten av en moske med en børste. Underteksten: “Det finns ingen sameksistens med islam”. Krigen i Bosnia var ikke en krig mellom muslimer og kristne. Det var ikke en religionskrig. Det var ikke en etnisk krig. Det var nasjonalistisk motivert kriminalitet par excellence.

Håvard Simensen sammenfatter:

Nasjonalistene ville ha enklaver for seg selv, alternativt få ryddet hele Bosnia etter sitt eget forgodtbefinnende. Blandede ekteskap ble plutselig ansett som samfunnskadelig – som en trussel mot limet i samfunnet.

De islamistiske jihadistene som senere meldte seg til ”hellig” krig på vegne av de muslimske bosnierne, hadde den samme, forskrudde mentaliteten, bare at den var fundert i en annen forestilling: religion.

I Bosnia advarte alle disse ”realistene” mot etniske konflikter i forkant av krigen, utførte etniske rensninger under krigen, og konkluderte selvrettferdig etter krigen at: ”Hva var de vi sa? Mennesker av forskjellige etnisk bakgrunn kan ikke leve sammen i fred!”

Men demokratene som var tilhengere av et multietnisk stat, derimot, holdt fast på sin drøm, både før, under og etter borgerkrigen. Susan Sontag, Timothy Garton Ash og Christopher Hitchens har skrevet om sine møter med disse, modige bosnierne under beleiringen av Sarajevo. Prøv å se om du finner en eneste kosmopolitt blant de tiltalte ved krigsforbryterdomstolen i Haag.

Kan noe slikt skje igjen? Det kan det selvsagt. Selv om mye av ny-nasjonalismen prediket av islamhatere rundt om i Europa er en salonfähig sofaradikalisme av den vemmelige, men tannløse typen, så kan også den gi grobunn for et hat som til syvende og sist kan resultere i massive menneskerettighetsbrudd, etnisk rensing, selv massakrer og folkemord.

Når Fjordman snakker om å “ta nødvendige steg” velger jeg å ta ham alvorlig. Når Hedegaard snakker om “parallelle institusjoner under vår kontroll” er dette nettopp det som skjedde i Republika Srpska, og når Hedegaard snakker om å ta bruk den anti-nazistiske motstandsbevegelsens modus operandi så velger jeg å tro at han mener noe med det. Det gjør jeg, selv om det kan være det dreier seg om lite annet enn virkelighetsfjerne fantasier.

—

Veier videre:

Se BBC-dokumentar om Srebrenica-massakren i ni deler på YouTube: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9

LA Times: Video Alters Serbs’ View of Bosnian War