teknofaun

Vaclav Klaus - president, økonom og uten tro på menneskeskapte klimaendringer (Foto: Petr Novák, Wikipedia)

“Blå planet i grønne lenker” er et ramsalt angrep på miljøbevegelsen. Les den om du orker.

av Øyvind Strømmen

Den tsjekkiske presidenten Václav Klaus har fått en del oppmerksomhet de siste månedene, siden han lenge ikke har villet ratifisere EUs Lisboa-traktat.

En stund kunne det se ut som den tjekkiske EU-prosessen ville dra så langt ut at en folkeavstemning i Storbritannia – lenge et valgløfte fra Toriene – ville finne sted. Det kunne ha veltet hele traktaten, og på ny ha gjort EU-politikk om til en ørkenvandring.

Etter at irene har sagt ja og tsjekkerne har fått et løfte om at de kan velge bort charteret om grunnleggende menneskeretter – som Klaus har fryktet vil føre til erstatningskrav fra fordrevne sudettyskere – er denne siste brikken i det nye EU i ferd med å falle på plass.

Mindre kjent er det kanskje at Klaus – som representerer Høyres tsjekkiske søsterparti Det borgerligdemokratiske partiet – også er forfatter.

Blant bøkene han har skrevet er Blå planet i grønne lenker, som ble utgitt på tsjekkisk i 2007 og som siden har kommet ut på en rekke andre europeiske språk, inklusive russisk, tysk, spansk, fransk, nederlandsk og engelsk. Boken, som med sine rundt 80 sider kanskje heller burde kalles en pamflett, er et sjeldent kraftig angrep på miljøbevegelsen. Den er ikke utgitt på norsk, men Klaus sitt syn har likevel fått en del oppmerksomhet her til lands, blant annet fra gruppen som kaller seg Klimarealistene. Selv om jeg finner en av Klaus sine taler om samme tematikk gjengitt på nettsidene til et Frp-lokallag, ser det imidlertid ikke ut for at ideene hans har vunnet særlig politisk gehør i Norge. Foreløpig.

Grunnleggende for Blå planet i grønne lenker er – ikke særlig overraskende – at Klaus slett ikke tror på menneskeskapt global oppvarming. Han siterer i denne sammenheng en rekke andre såkalte «klimaskeptikere» eller «klimarealister», blant annet danske Bjørn Lomborg. Men det stopper ikke der. Lomborg Klaus mener miljøbevegelsen er en trussel mot frihet og utvikling. Et sted oppsummerer han sitt syn slik:

«Teorien om global oppvarming og hypotesene om hva som forårsaker denne, som har oppnådd massiv spredning, kan være en dårlig teori, det kan også være en verdiløs teori, men det er i alle tilfeller en svært farlig teori».

Klaus trekker paralleller mellom økologismen og den østeuropeiske kommunismen, og sågar til nazismen. På sistnevnte punkt hviler analysen hans – ironisk nok – nesten utelukkende på analysen til to representanter for amerikansk miljøbevegelse, sosialøkologene Peter Staudenmaier og Janet Biehl. Der Staudenmaier og Biehl advarer mot tendenser i europeisk «nyhøyre» og i utkanten av miljøbevegelsen – basert på en noe overivrig nylesning av nazistisk tenkning – sier Klaus imidlertid lite mer enn at «dette er noe vi må huske på», selv om han «ikke vil lete etter historiske paralleller for enhver pris».

Slik Klaus ser det er «økologismen [...] den viktigste illiberale populistiske ideologien i vår tid [...] en virkelig trussel».

Spør man Klaus hva vi skal gjøre er svaret kort og greit: «Det eneste fornuftige svaret på [dette spørsmålet] er ‘ingenting’, eller rettere sagt ‘ingenting spesielt’». Miljøproblemene kommer til å løse seg selv, takket være økonomisk vekst og teknologisk utvikling. Nettopp dette er et av Klaus sine hovedpoeng: økonomisk vekst vil løse miljøproblemene, og den skepsisen mot økonomisk vekst som er å finne i store deler av miljøbevegelsen, er både farlig og det motsatte av produktiv. Det han ikke svarer på, er hvor vi skal finne alt melet, når vi stadig skal bake større kake.

Men rett skal være rett, også Klaus – som i boken kritiserer både Kyoto-protokollen og indirekte også forbudet mot DDT – hevder å mene at «økologisk bevissthet» og «økologisk fornuft» er viktig, så lenge det ikke er de grønne bevegelsenes politiske tenkning som får gjennomslag, «det ligner svært på behovet for sosialpolitikk uten sosialisme». Han fremhever særlig personlige miljøtiltak, som å unngå unødvendig oppvarming og kjøling, som å bruke kollektiv transport og som å ikke vise «grådighet [...], spesielt ikke ved å importere fra de mest fjerntliggende stedene».

Er dette en bok du bør lese? Det kan være to gode grunner til å gjøre det.

For det første er det sannsynlig at tenkningen boken representerer også kommer til å gjøre seg gjeldende i norsk politikk i større og større grad. Her kan også konfliktlinjene komme til å gå fullstendig på tvers av skillelinjene i norsk politikk. Blant stortingspartiene er det f.eks. tegn til at det er i Kristelig Folkeparti og SV viljen til å utfordre vekstparadigmet i økonomisk politikk er mest til stede, noe for eksempel Dagfinn Høybråtens bok «Pengene eller livet – livskvalitet for alle» kan tolkes som et uttrykk for.

For det andre har Klaus også, tross overdrivelser, absurde påstander og klamring til forestillingen om at den menneskeskapte globale oppvarmingen ikke er det, noen gode poeng, blant annet når han advarer mot såkalt biosentrisk tenkning, som i det minste har potensial til å bli det Klaus mener den alltid er: antimenneskelig.

Hvis du velger å lese boken, anbefales det imidlertid ikke å drikke en god kopp økologisk fairtrade-kaffe mens du gjør det. Den kan du fort komme til å sette i vrangstrupen.

Fotnote:

1. Jeg har her brukt ordet «økologisme» for det engelske «environmentalism», som ikke uten videre lar seg oversette presist til norsk. Ordet kunne også oversettes til «miljøbevegelsens politiske tenkning», og det går ikke klart frem fra Klaus sin bok hvordan han avgrenser begrepet.

Referanse:

Klaus, Václav: “Blue planet in green shackles”, oversatt til engelsk fra tsjekkisk, Competitive Enterprise Institute, USA, mai 2008