teknofaun

(Bilde: fra den amerikanske utgavens bokomslag)

Det er mer interessant å se for seg verden med oss enn verden uten oss.

av Alex Steffen

Alan Wisemans nye bok “The World Without Us” utforsker hva som ville skje dersom menneskeheten plutselig forsvant. Hvor lang tid ville det ta før alt mennesket har utført ville vært borte? Hvor lenge ville byene våre vare? Verktøyene våre? Kjemikaliene og plastikken vi har etterlatt?

Dette premisset lar ham ha det moro med å forestille seg et forstadshjems undergang og fall, ved å utforske skjebnen til New Yorks T-bane-system, og ved å besøke en rekke ufrivllige parker (som det enorme Varosha-hotellkomplekset på Kypros). Som et tankeeksperiment er dette morsomt og nyttig, selv om det er grusomt, og det tillater Wiseman å dissekere – port-mortem – vårt nåværende avtrykk på planeten, og studere hvor lenge konsekvensene av dette avtrykket vil vare. Det er ingen informasjon i boken som er særlig ny. Dersom du følger med på miljøspørsmål er det ingenting i “The World Without Us” som vil sjokkere eller forbløffe deg, selv om innpakningen gjør boken lesverdig.

Likevel var jeg ikke fornøyd med den. Delvis er grunnen at Wiseman ikke tar fatt på det grunnleggende etiske problemet som ligger bak premisset hans: hva skjedde med alle menneskene? Som mange andre dypgrønne typer før ham, ønsker ham dem simpelthen bort.

Det er problematisk av to årsaker.

Den første er at de fleste faktisk kollapsscenarioer ville være langt verre for planeten, natursystemene og biomangfoldet enn den nåværende situasjonen. Som Alan AtKisson skrev: “En verden full av desperate og fattige mennesker er en verden tømt for sverdfisk, regnskoger og pandabjørner”. Dersom vi faktisk når kollapspunktet, mistenker jeg at vi kommer til å herje jordens overflate mens vi går under. En virkelig kollaps ville innebære en skitten og grufull akselerasjon av problemet, ikke en løsning.

Den andre er at det å ønske at mennesker du oppfatter å stå i veien bort (selv om det er en del av et tankeeksperiment) lukter vondt mot slutten av en hundreårsperiode der vi har sett (og ser) folkemord, utrensninger og etnisk rensning.

Men “The World Without Us” lider under en enda større mangel, nemlig at boken representerer en enkel og formelaktig vinkling på problemene den beskriver. Det er ikke så vanskelig å forestille seg at naturen vinner tilbake sunnheten i vårt fravær: det er vanskeligere, og mer nødvendig, å forestille seg at den gjør det i vårt nærvær.

Med andre ord, det vi trenger å forestille oss er ikke verden uten oss, men verden med oss.

Det er et hardere stykke arbeid, fordi det involverer noe mer enn rent reportasjearbeid samlet sammen i et innpakningspapir av en forestilt (og blodløs) apokalypse. Å se for seg en fremtid der både mennesker og natur kan blomstre krever at man faktisk tenker på nye måter, at man engasjerer seg i forventingsjournalistikk, at man lokker frem mulighetene i nylige og kommende nyskapninger og at man tråkker opp en ny sti.

Dersom vi her på Worldchanging (der artikkelen er hentet fra, overs. kommentar) har et sentralt premiss for vårt arbeide, så er det dette: at en slik fremtid er mulig. At mange menneskers dedikerte arbeid og det å ta i bruk nyskapninger de kan lage sammen kan skape en planet der både mennesker og natur kan blomstre.

Å nå det punktet vil kreve en del heroiske kamper: arbeidet hver og en av oss har foran oss for å redefinere eller finne opp på nytt høykvalitetsliv innenfor bærekraftige personlige planeter, behovet for å gå videre fra one-planet living til restorative living, måter å leve på som etterlater økologiske håndavtrykk. Den virkelige utforskningen av planeten, som stort sett ligger foran oss. Eller villmarkens hagedrift og klimaets ingeniørkunst.

Å forestille seg å leve bærekraftig på denne planeten er et langt mer vågende tankeeksperiment enn å forestille seg planeten uten oss, og det er et tankeeksperiment vi desperat trenger å utføre.

Artikkelen – som først ble publisert 23. juli 2007 – er oversatt med tillatelse fra worldchanging.com.