teknofaun

Smuglertunnel, Rafah (Foto: Marius Arnesen, under Creative Commons-lisens BY-SA)

Mediafortellingen om Israel-Palestina er grovt forenklet. Og det er et problem for både israelsvenner og palestinavenner.

av Øyvind Strømmen

Politiken, 11. desember 2009:

Bulldozere og gravkøer er kommet på arbejde på grænsen mellem det palæstinensiske Gaza-område og Egypten.

Ifølge den israelske avis Haaretz har de egyptiske myndigheder påbegyndt opførelsen af en ti kilometer lang, underjordisk stålmur, der skal stikke 30 meter ned i jorden ved grænsen mellem Egypten og Gaza.

Stålmuren skal gøre det, som det egyptiske grænsepoliti ikke formår på overfladen: at stoppe en tilsyneladende ulovlig smugling, der foregår via underjordiske tunneler inde fra Gaza.

Dekningen av byggingen av denne stålmuren – som egyptiske myndigheter nekter for at i det hele foregår – har ikke vært imponerende i norske media, selv om NRK-programmet “Banden” har en sak her.

Det er ikke underlig. Norsk utenriksjournalistikk står i stor og økende grad “on the shoulders of giants”: det er i blant snakk om rene avskrifter fra amerikanske og britiske media, og ofte snakk om en norsk vri på amerikanske og britiske mediaoppslag. Dekningen i engelskspråklige media har heller ikke vært imponerende.

Mer interessant er det at historien om den egyptiske stålmuren er et godt eksempel på et grunnleggende problem med den vanlige norske – og den vanlige amerikanske – mediafortellingen om konflikten som noe misvisende kalles Midtøsten-konflikten. Historien, slik vi kjenner den fra media, er grovt forenklet. Det er en historie om en konflikt mellom israelere og palestinere eller – om man følger de kristenkonservative israelvennenes retorikk – mellom israelere og arabere.

Denne forenklingen gir seg også utslag i at debatten mellom norske israelsvenner og norske palestinavenner ofte fremstår som noe underlig. Altfor ofte forholder også disse seg til den forenklede mediavirkeligheten, og debattene går sjelden i dybden og avslører sjelden den kompliserte virkeligheten.

Ta for eksempel de arabisk-talende druserne – som religionshistorisk sett er en sjiaislamsk minoritet, selv om religionen deres har en rekke kjennetegn som skiller seg betydelig fra mainstream islam og for den del mainstream sjia-islam. Druserne utgjør et betydelig innslag i den israelske hæren, og er også tydelig til stede i israelsk politikk. I det 18. Knesset, det sittende israelske parlamentet, er druserne som religiøs gruppe til og med overrepresenterte, uten at man skal legge altfor mye i det. De representerer – selvsagt – forskjellige partier.

Mest overraskende for norske lesere er det kanskje at en av dem, Hamad Amar, representerer Avigdor Liebermans parti Yisrael Beiteinu (Israel Vårt Hjem), et parti VG – med rette – omtaler som et “ytterliggående høyreparti“.

Israelske drusere er i hovedsak positive til Israel, og drusiske og israelske soldater kjempet side om side under krigen i 1948, og inngikk en “blodspakt”, brit damim (ברית דמים). Alt dette passer dårlig inn i mediabildet. Like dårlig passer de anti-israelske ultraortodokse jødene i Neturei Karta, som er innbitte motstandere av sionisme og innbitte motstandere av det moderne Israel (men Neturei Karta er i seg selv splittet).

Neturei Karta-jøder demonstrerer for Palestina (Foto: Peter Mulligan, under Creative Commons-lisens BY)

Når det gjelder palestinerne er heller ikke ting så enkelt som mediadekningen kunne få oss til å tro. En av gruppene som kludrer til historien er de kristne palestinerne, som også gir norske kristne israelsvenner et så stort forklaringsproblem at de blir rent gretne. De kristne palestinerne er på mange måter under dobbelt press i det palestinske selvstyreområdet, og mange har forlatt landet. I Gaza er situasjonen enda verre. Gazastripen styres av Hamas, som er islamistisk og dypt nasjonalistisk i tillegg til å være preget av dyptgående jødehat. Mens palestinerne i Gaza allerede er offer for krigføring, og dessuten er noe tilnærmet beleiret som et resultat av både israelsk og egyptisk politikk, har de kristne palestinerne i området det om mulig enda verre. Hvordan det er å være demokratisk sekularist eller for den del sosialist i Gaza er det ubehagelig å engang spekulere i.

Det burde være en bitter pille for nåværende barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV), som i 2006 lot seg imponere av Hamas-ministeren Atef Adwans “upåklagelige” engelskkunnskaper, og som dessuten mente at Adwans besøk i Norge kanskje kunne “bidra til å fjerne noen av mytene om Hamas”.

Palestinske flyktninger, 1948. Rundt 700.000 av de 950.000 palestinerne som bodde i det som ble Israel flyktet eller ble fordrevet før eller i løpet av 1948-krigen, et av unntakene var byen Nasaret (Foto: utenfor kopirett ihht. israelsk lovgivning)

Det kanskje største skåret i mediafortellingen om palestinerne er imidlertid historien om hvordan palestinere har blitt behandlet i landene mange av dem flyktet til: Jordan, Libanon, Syria, Egypt og andre arabiske land. Den forkludrer mediafrotellingen, og gjør konfliktlinjene i regionen uklare og vanskeligere å forstå. Om det er en sammenheng mellom dette og det faktumet at sakskomplekset er blitt ytterst stemoderlig behandlet i norsk presse kan man bare spekulere i. Dette er også en del av den palestinske tragedien, og en del av forklaringen på at det palestinske kravet om rett til retur – et krav de aller fleste israelere ikke ville drømme å godta – er så vanskelig for palestinerne å droppe.

Siden denne artikkelen begynner med å peke på den påståtte egyptiske byggingen av en stålmur under bakken mot Gaza, kan det være verdt å begynne med nettopp Egypt.

I en artikkel i Daily Star (Beirut) skriver Oroub El Adeb om hvordan palestinere behandles i Egypt. Noen lengre utdrag:

The Camp David peace accords and the killing of Youssef al-Sibai in 1978 by a Palestinian faction group of Abu Nidal al-Banna had a negative impact on Egyptian policy toward Palestinians in Egypt, with newspapers in this country orchestrating negative images. For example, some accused Palestinians of “ingratitude,” of being responsible for their own situation by “selling their land,” and referring to them as the “economic Palestinian monsters” devouring the Egyptian economy.

(…)

According to the field interviews with Palestinians dispersed in squatter areas in Cairo, Sharqieh and Qualiubieh governorates, many of the Palestinians are living far below the poverty line, since their income from informal sector opportunities is very unstable.

(…)

Renewal of Palestinian residency permits in Egypt is conditional on paying a fee and proving they have a reason to be here ? even though none of them can go back to Palestine. Each must provide evidence of attending a school or university, legal employment (a work contract), a business partnership with an Egyptian, or marriage with an Egyptian woman, to mention a few. Lacking any of these, they must have a bank statement showing they have $5000. As consequence there are many Palestinians living illegally without residency in Egypt, and they all risk being jailed or deported.

All Palestinians in Egypt have travel documents on which their residency permits are stamped. Travel is also conditional; being out of the country more than six months invalidates the residency in Egypt. If they want to stay longer, they must apply for a re-entry permit which requires proof of a work permit or student status elsewhere, and they can only remain out of Egypt for one year at the most. Palestinians who return late are not permitted to enter. Recently, such a case reported in the Al-Hayat Newspaper in November 2002 involved a student in Moscow who spent 14 months between the airports of Egypt and Russia. Eventually, the office of the United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR) helped him get asylum in Sweden.

Lignende eksempler finnes i en rekke arabiske land, og er også slått fast i den arabiske ligaens såkalte Casablanca-protokoll, som blant annet fastsetter at palestinere ikke skal få statsborgerskap, men skal beholde “palestinsk nasjonalitet”. Et utslag av dette finner vi fra Jordan så nylig som sommeren 2009. Da ble tusenvis av palestinere fratatt det jordanske statsborgerskapet. Innenriksminister Nayaf al-Kadi forsvarte dette ved å si at både PLO og den arabiske verden hadde bedt om det “for å konsolidere PLO sin status som den eneste og legitime representanten for det palestinske folket”, og mente selv at landet  burde “takkes for å ha tatt dette steget”, og at landet slik “oppfyller sin nasjonale oppgave siden Israel ønsker å utvise palestinerne fra hjemlandet deres”.

På spørsmål fra den arabiskspråklige London-avisen Al Hayat sa ministeren også at Jordan ikke utviser noen, og heller ikke tar statsborgerskapet fra jordanske borgere. Ifølge al-Kadi var dette rett og slett å “rette opp en feil” som hadde skjedd etter at Jordan brøt sine administrative bånd med Vestbredden i 1988: “Vi ønsker å sette søkelys på hver persons sanne identitet og sanne nasjonalitet”.

På denne måten blir palestinske flyktninger, og ikke minst deres etterkommere, i Jordan – og andre arabiske land – brukt som en brikke i et storpolitisk spill for å legge ytterligere press på Israel. Nettopp Jordan er illustrerende nok det eneste landet i regionen som har tillatt permanent nyetablering for palestinske flyktninger. Kong Hussain, den forrige kongen av Jordan, sa følgende i 1960:

Siden 1948 har arabiske ledere håndtert det palestinske problemet på en uforsvarlig måte. De har ikke sett inn i fremtiden. De har ingen plan eller tilnærming. De har brukt det palestinske folket til egoistiske politiske formål. Dette er latterlig og, kunne jeg si, til og med kriminelt.

Men Jordan er også landet der sorte september (أيلول الأسود) fant sted, måneden i 1970 da kong Hussein tok drastiske steg for å knuse den interne palestinske motstanden i landet, etter en lang rekke voldelige sammenstøt i Jordan, samt stadige angrep på Israel fra jordanskbaserte PLO-styrker, noe som igjen førte til stadige motangrep fra Israel og også frykt for en mer omfattende israelsk invasjon. Det var disse begivenhetene som gav navnet til terrorgruppen som stod bak München-massakren i 1972 – navnet skrev seg altså fra en jordansk-palestinsk konflikt og ikke fra en israelsk-palestinsk konflikt.

Virkeligheten er ikke like enkel å hanskes med som mediavarianten, verken for palestinavenner eller israelsvenner. Mens de gamle westernfilmene gjerne kunne ha en “good guy” med hvit hatt og en “bad guy” med sort hatt er ikke Israel-Palestina-konflikten enkel nok til det. Det kan selvsagt være legitimt å kritisere Israel for både overgrep og menneskerettsbrudd. Men det er noe underlig over det når f.eks. en Facebook-gruppe som denne ikke en gang nevner Egypt med et ord.