teknofaun

Dagens norske debattklima preges fremdeles av eidsvollsmennenes meslinger – nasjonalismen – samt av nasjonalismens speilbilde.

av Øyvind Strømmen

Nasjonalisme er en barnesykdom. Den er menneskehetens meslinger — Albert Einstein

Det norske debattklimaet blir mer og mer ubehagelig for hver dag som går, og understreker oftere og oftere at historien gjentar seg. Misforstå meg ikke: Noen på venstresiden og blant liberalere vil gjerne sammenligne dagens fremmedfiendtlige retorikk med nazismen. Det får meg til å undre over hvor flittig disse har studert europeisk fascisme før 1945.

Ikke Hitlers jødehat, men eidsvollsmennenes

I virkeligheten har retorikken langt mer til felles med den antijødiske stemningen i Europa før nazismen, den som for eksempel førte til at en av verdens mest liberale grunnlover for sin tid – den norske – forbød jøder (og for øvrig også jesuitter og munkeordener) fra å slippe inn i landet. Selv om enkelte liker å late som om jødehat var noe Adolf Hitler fant på, er det mer naturlig å sammenligne med heltene fra syttende mai-talene, de som blir nevnt sammen med motstandskampen, binders og nisseluer, sammen med Henrik Wergeland og “vi ere en nation vi med”.

Vebjørn Selbekk, den velkjente kristne avismannen, har skrevet en bok om norsk jødehat. I et foredrag som er tilgjengelig på nettet forteller han om noe av det boken forteller. Et utdrag:

Georg Sverdrup sa at ifølge jødisk religion og moralsyn er det en fortjenestefull handling for jøder å bedra kristne. Hans Jakob Grøgård bekymret seg over at utskuddene i «denne sjakrende nasjon» ville oversvømme landet. Lauritz Weidemann fryktet for nasjonens sikkerhet: Den jødiske nasjons historie viser intriger, de danner en stat i staten, med mer. Nicolai Wergeland, far til Henrik, mente at en sann jøde aldri kan bli noen god borger. Han ville ikke at noen jøde skulle kunne komme innenfor Norges grenser, langt mindre bosette seg der […] Resultatet ble at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til riket». Det hadde de vært på forhånd også.

En av de ansvarlige for jødeparagrafen var bonden og politikeren Theis Lundegaard, som reiste seg under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og ropte: “Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!”. Flertallet reiste seg. I dag er det en del som ville reist seg om ropet var “Stå opp alle som ingen muslimer vil ha i landet!”, og flere ville ha reist seg dersom det ble ropt etter å sperre grensene for “muslimsk innvandring”. En del av argumentene som blir lagt frem minner ikke rent lite om eidsvollsmennenes argumenter.

Mer hijab enn klimakrise

I dag fremstilles det som nyskapende og modig å uttale seg skeptisk til innvandrere og spesielt til muslimer, og norsk presse får kjeft for å ikke ta opp spørsmål om hvor godt eller dårlig integreringen fungerer, selv om den i den siste tiden har skrevet fem ganger mer om hijaber enn om klimakrisen.

Miljøvernveteranen Steinar Lem er en av de påstått modige. Han argumenterer med at “norsk kultur” er “truet”, ikke av amerikansk pop-kultur eller svenske krimromaner, men “av muslimer”. Lem mener at “vi vil få et samfunn basert på hellige skrifter fra 600-tallet” og synes at norsk kultur står ovenfor en tilsvarende trussel som den tibetanske, kulturen i et land som har vært okkupert av diktaturet Kina i årtier (tradisjonell tibetansk kultur står for øvrig sterkt, til tross for dette). Han kommer med de merkeligste eksempler.

Selv er jeg noe usikker på hva Lem egentlig legger i begrepet “norsk kultur“, siden begge begrepene er nokså vide, for å si det forsiktig.

Det som likevel er klart for meg er at det må være en virkelig ynkelig og svak kultur han har i mente, siden han mener den vil rulle seg over på rygg og dø på grunn av en minoritetsgruppe med et annet religiøst livssyn. IT-alderens Theis Lundegaarder har imidlertid – i diverse nettdebatter – møtt Lems utspill med stor entusiasme og gjentatte hyllester av Fremskrittspartiet og ønsker om Siv Jensen som statsminister. De har i stor grad passet på å overse at Lem omtaler Frp som “egoistpartiet”.

Nasjonalismen og dens speilbilde

Bak IT-Theisene ligger nasjonalismen og lurer, menneskehetens meslinger. Bare denne ideologien gjør det mulig å forfekte ideen om den norske kulturens unikhet, og å snakke om kulturelle fenomener som om de var naturfenomener. Og leksa er den samme som før: Noen defineres ut. Dersom ikke, ville nasjonalismen falle sammen som et korthus.

I grunnloven var det jødene og jesuittene (som faktisk ikke fikk lovlig tilgang til Norge før på 1950-tallet, da grunnloven ble endret for å gjøre det mulig for Norge å ratifisere den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, et mindretall på Stortinget stemte for øvrig mot endringen). Blant andre offer for den norske nasjonalismen har samene og kvenene vært, helt uavhengig av om de var norske borgere. De var ikke norske nok.

I dag er det muslimer som skyves i retning offeralteret. Man skal ikke lete lenge i kommentarfeltet på dagbladet.no før man finner ønskene om å sperre grensene for muslimer. Human Rights Service vil “bremse den [muslimske innvandringen] kraftig”. Hva det betyr er høyst uklart, all den tid 6 av 10 innvandrere til Norge i 2007 var EU-borgere, og bare to land med muslimsk majoritet var å finne på listen over land mer enn 1.000 innvandrere kom fra det året, de krigsherjede landene Somalia og Irak (kilde: SSB). Innvandringen av f.eks. kinesiske statsborgere var i 2007 større enn innvandringen av pakistanske statsborgere.

Det største problemet med nasjonalismens logikk er at nasjoner og folk har rettigheter på bekostning av enkeltmenneskenes retter. Enkeltmenneskets rett til å flytte på seg, til å søke lykken eller til å søke å skape en bedre fremtid for seg selv og sine barn forkastes til fordel for rettighetene til en eller annen gruppe. Denne nasjonalistiske logikken ligger dypt innarbeidet allerede i dagens norske innvandringspolitikk; Human Rights Service, Fremskrittspartiet og andre vil bare styrke den ytterligere.

Dessverre er venstresidens tilsvar ofte preget av en annen variant – et speilbilde – av samme mytologi, noe den hijabbrennende Sara Azmeh Rasmussen forlengst har påpekt:

Slaget står mellom på den ene siden nasjonalsjåvinistene og de verdikonservative med Hallgrim Berg, Hege Storhaug og Siv Jensen i spissen. På motfronten står blant andre Thomas Hylland Eriksen, Henrik Thune, Long Litt Won og Audun Lysbakken og slår ring rundt det multikulturelle prosjektet.

Begge tilnærmingene til komplekse problemstillinger knyttet til det flerkulturelle har problematiske premisser. Det gjelder i særdeleshet menneskesynet og kultursynet. Når brikkene som utgjør bildet er religioner, kulturer og sivilisasjoner, blir andre og mer vesentlige analyseenheter oversett. Enkeltmennesker blir automatisk kategorisert i den gruppen de tilfeldigvis ble født inn i, og blir tilskrevet trosforestillinger, handlingsmønstre og egenskaper som er karakteristiske for gruppen. Det blir ikke tatt hensyn til individenes selvdefinisjon eller deres forskjellige valgte, og ofte kryssende identiteter og tilhørigheter, være seg politiske, kjønnsmessige, yrkesrelaterte eller av en annen art.

Dette rigide klassifiseringssystemet er dermed tuftet på et menneskesyn som i beste fall kan karakteriseres som reduksjonistisk.

Det Norge jeg elsker

Jeg er glad i Norge. Jeg elsker den norske naturen, fjorden jeg ser fra stuevinduet, snøen på toppen av Gullfjellet som glinser som om det faktisk var gull når vinden blåser fra øst og solen skinner.

Jeg trives når jeg tar bussen til Bergen, småbyen med internasjonal sjel. Jeg spiser brun (og økologisk!) geitost på grovbrød, selv om jeg også liker kebab. Jeg liker den norske kaffien, selv om bønnene er fra Sør-Amerika, opphavet etiopisk og navnet arabisk, fra qahweh, muligens avledet fra qahwat al-būnn, bønnens vin. Jeg har stor sans for hardingfela, selv om den ikke er så urnorsk når alt kommer til alt, og jeg blir varm om hjertet når jeg hører norsk musikk som Lomsk med “Som å komme heim”, en sang som for øvrig handler om en norsk innvandrer i Amerika. Jeg er glad i det norske språket, også i det fjelldanske bokmålet, sjølv om det slett ikkje er morsmålet mitt.

Men det jeg ikke minst har elsket har vært det Norge jeg trodde var et liberalt land, tross kristen forkynning i skolene, tross et regjeringsparti som vil stenge alle friskoler og en innvandringspolitikk der alle innvandrere er bare unntak. Jeg har elsket Norge fordi vi ligger på topp på internasjonale rapporter når det gjelder ytringsfrihet, og fordi vi har religionsfrihet, demokrati, i stor grad likestilling, en stort sett velfungerende velferdsstat og et lovverk som trygger arbeidstagere. Disse idealene vil jeg forsvare mot alle som angriper dem. Om de er pietistiske muslimer, fundamentalistiske kristne, amerikanske fagforeningsknusere, norske ultraliberalister, dogmatiske marxister eller siklende nasjonalsjåvinister gir jeg blaffen i.

Steinar Lem mener at flere mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge vil medføre “et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge”, på grunn av “den norske sosialrelativistiske tanken”. Dersom det er likestillingen han er bekymret for finnes det langt bedre måter å kjempe for denne universelle verdien enn ved å kalle den “norsk kultur” og slutte seg til det nasjonalsjåvinistiske hylekoret. Sara Azmeh Rasmussen igjen:

Når så alle er trygt og godt plassert i de tette lukkede eskene som heter “kulturer”, oppstår det underlige tilstander. Universelle verdier og menneskerettigheter blir omtalt som vestlige, enda verre, norske. [...] Det er [...] uredelig å påberope seg enerett over moralske prinsipper som er blitt til gjennom menneskehetens lange historiske og politiske utvikling.

Kanskje tok jeg feil? Kanskje er ikke Norge et liberalt land? Når innvandringsdebattene i diverse nettaviser flommer over med nasjonalistiske og anti-liberale standpunkter er det lett å begynne å lure. Det virker som om noen av de mange “forsvarerne” av “norsk kultur” burde lese Håvamål en gang til:

Eg råd gjev deg, Loddfåvne,
råd du take,
nyttug um du nem,
god um du gaumar:
gøy ikkje mot gjest
som hund ved grind,
tak imot trengande mann.

—

Artikkelen ble originalt publisert på forfatterens egen blogg høsten 2009.