teknofaun

Maleri av Muhammed fra en middelalderutgave av "De gjenværende tegn fra tidligere århundrer", et arbeid om astronomi av persiske al-Biruni

Med drapsforsøket på Kurt Westergaard har karikaturkrigen blusset opp igjen. I Nederland finner vi et eksempel på en ganske annerledes karikaturstrid.

av Øyvind Strømmen

Flere norske tidsskrifter og aviser har publisert Westergaards karikaturtegning av Muhammed med en bombe (og den islamske trosvedkjennelsen) som turban. Blant dem finner vi både det konservative tidsskiftet Minerva og nettmagasinet Liberaleren, som begge publiserer tegningen under tittelen “Jeg er Kurt Westergaard”, en solidaritetserklæring til den drapstruede danske karikaturtegneren.

Nøkkelpersoner i både Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet oppfordrer også norske aviser til å gjøre det samme. Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell sier blant annet: – Denne saken handler om grensene for ytringsfrihet. Det har utviklet seg, også i mange norske medier, en tendens til at man bedriver selvsensur i frykt for å krenke troende.

Solhjell skriver på sin egen blogg:

Det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk. Ikkje minst skal det vere lov å krenke ein religion.

Dette er gledelige toner fra en representant for en regjering som for ikke lenge siden ville gjenopplive den norske blasfemiparagrafen – etter påtrykk fra Senterpartiet som i denne saken overkjørte begge sine regjeringspartnere. Selv de som personlig synes at Westergaards tegning var smakløs eller – for å parafrasere en av de andre tegningene Jyllandsposten publiserte samtidig – “en reaksjonær provokasjon” – bør sette pris på at ytringsfriheten gjør det mulig å publisere provokasjoner. Dersom ytringsfriheten bare beskyttet det ukontroversielle ville den ikke være mye verdt. Dersom selvsensur i frykt for reaksjoner fra muslimske eller islamistiske grupper holder folk unna å publisere det de ønsker å publisere er dèt også et viktig ytringsfrihetspørsmål.

Algerisk postkort fra 1920- eller 30-årene. Motivet er Mohammeds flukt fra Mekka.

Det er imidlertid også mulig å falle i den andre grøften, der ytringsfrihet blir til ytringspress.

Da Nettavisen nylig valgte å ikke publisere Westergaards karikaturtegning fikk redaktøren en mengde sure e-poster, og det på tross av at avisen har trykket faksimiler tidligere. Blant e-postene var beskjeder som disse:

«Du gir ny betydning til begrepet feig hund!!!!».

«For en feiging du er. Du pisser i buksa hver gang du hører islam. Du er en skam for journaliststanden».

Når ikke-publisering møtes med skjellsord og påstander om at man er feig, eller sågar motstander av ytringsfriheten, har avsenderne et problem: da er det de som søker å legge føringer på avisers innhold, og de som angriper andres ytringsfrihet og redaksjonelle frihet.

I denne karikaturkrigen er det imidlertid flere momenter som ikke kommer frem. Et av dem er at det å publisere Muhammeds ansikt slett ikke er så uhørt innen islam som noen – både muslimer og ikke-muslimer – liker å fremstille det som, særlig ikke i sjia-islam, der bilder av Muhammed inngår i en rik ikontradisjon, og noe illustrasjonene i denne artikkelen også viser.

Det andre er at det finnes andre eksempler på begrensning av ytringsfriheten i Europa, eksempler der storsamfunnet står på sensurens side.

Muhammed, her i en tyrkisk, alevisk utgave

Dyad Abou Jahjah – “en av det europeiske kontinentens mest smakløse ekstremister” – og organisasjonen Arab European League(1) skjønte dette da de i 2006 publiserte en karikatur som burde være egnet til å fremkalle kvalme hos mange av oss, en karikatur av Adolf Hitler og Anne Frank som ligger sammen til sengs, med tittelen: “- Skriv dette i dagboken din, Anne”. Denne karikaturen rører, av høyst naturlige grunner, ved et europeisk tabu. Slikt som dette gjør man bare ikke.

Men AEL – en organisasjon som står for en riktig ufyselig arabisk-nasjonalistisk ideologi; og som blant annet har samarbeidet med terroristen og barnemorderen Samir Kuntar, ifølge dem “en av motstandsheltene fra det arabiske hjemlandet”, gjorde det. De publiserte også en tegning av to jødiske menn nær en haug med skjeletter og et skilt med teksten ‘Auswitch’ (sic!). En av de to jødiske mennene ser på skjelettene og sier: “Jeg tror ikke de er jøder”. Den andre ser på et papirark og svarer: “Vi er nødt til å nå opp i seks millioner på en eller annen måte”.

Fornærmende? Utvilsomt. Anti-semittisk? Utvilsomt. Forkastelig? Utvilsomt. Noe for norske aviser å publisere? Jeg håper inderlig ikke det.

Historien slutter ikke der. I september 2009 avgjorde nederlandsk rett at AEL kunne holdes rettslig ansvarlig for å ha publisert tegningen som “skader det jødiske folket som en gruppe og derfor er en ulovlig form for diskriminering”. På samme tid avgjorde retten – en riktig avgjørelse – at Geert Wilders ikke hadde brutt noen lov da han publiserte Westergaards Muhammed-karikatur.

AEL – som før dette hadde fjernet flere Holocaust-tegninger fra nettsidene side – svarte gjennom å på ny publisere dem. AEL-talsmann Abdoulmouthalib Bouzerda uttalte at “avgjørelsen om at vi kan rettsforfølges for å publisere tegningen er uforståelig i lys av at Muhammed-karikaturen ikke ble tolket som fornærmende for muslimer”, og påstod også at AEL-tegningen ikke uttrykker gruppens syn, og ikke er ment å fornærme en bestemt gruppe; en påstand det er verdt å ta med flere kilo salt.

Per Aage Pleym Christensen skriver på liberaleren.no blant annet:

Lover bør ikke begrense ytringsfriheten. Lover bør tvert imot støtte og beskytte ytringsfriheten. Den norske grunnlovens § 100 om ytringsfrihet inneholdt lenge klare begrensninger. De er heldigvis borte nå.

Nettmagasinet teknofaun har et grønt, venstreliberalt utgangspunkt; men deler Pleym Christensens ståsted over fullt ut. Men dette er et standpunkt som først blir ubehagelig når det man forsvarer at kan ytres er noe man selv opplever som absolutt forkastelig.

Muhammed og erkeenglene, persisk bilde fra 1436

For mange er det lett å forsvare Westergaards Muhammed-karikatur, enten fordi de oppfatter den som en generell islamkritikk de selv deler, til og med som støtte til ekstreme synspunkter Westergaard neppe står for selv, eller fordi de oppfatter den som en spesifikk og legitim kritikk av voldelig islamisme. At sistnevnte kritikk er gyldig viser også både angrep på ambassader og drapsforsøket på Westergaard tydelig.

Når jeg selv som blogger tidligere har valgt å ikke publisere karikaturen, og når jeg som redaktør for teknofaun fremdeles velger å fremdeles å la være å gjøre det, er det både fordi jeg ikke liker den underliggende tonen jeg leser i karikaturen og fordi jeg er tilbøyelig til å se den i en lignende sammenheng som den Klassekampen-journalist Martin Grüner Larsen ser den i.

Den danske samfunnsdiskursen har i en årrekke vært preget av hatske uttalelser rettet mot muslimer og innvandrere, og karikaturen passer dessverre så altfor godt inn i det bildet. Også Minerva-redaktør Nils August Andresen – som har skrevet en grundig og svært god redegjørelse for hvorfor de har valgt å publisere tegningene – mener det er mulig å se tegningene i denne konteksten, og at det “i den grad det er tilfelle er et argument mot publisering”.

Idag brukes bombeturban-tegningen som ikon i en anti-islamsk internettbevegelse der hatet har nok av spillerom. Westergaard kan ikke klandres for det, men det er en kontekst som står milevidt fra mitt eget politiske syn og en kontekst jeg ville oppleve det som høyst ubehagelig å tre inn i; på tross av jeg støtter både Kurt Westergaards og Jyllandspostens rett til å publisere det de måtte ønske.

Når det er sagt ville jeg oppleve det som langt mer ubehagelig å publisere AELs holocaustkarikaturer, på tross av de også ville hatt journalistisk relevans i denne kommentaren. Og jeg undrer på om ikke noen av de som nå publiserer bombeturban-karikaturen også ville oppleve det på samme måte, og derfor også la være, på tross av at AELs ytringsfrihet er blitt angrepet av selve det nederlandske rettssystemet. Det er her jeg får et problem med Pleym Christensens ellers svært gode artikkel på liberaleren.no. Han skriver:

Da debatten om Muhammedkarikaturene var på sitt mest intense i Norge, i begynnelsen av 2006, fikk Francis Sejersted seg til å hevde at ytringer må ha en verdi for samfunnsdebatten. At ytringer må være “kvalifiserte”. Liberaleren kommenterte dette i to artikler.

Dette sa lederen for Stiftelsen Fritt Ord (!): ” – Ytringsfriheten er en kjerneverdi, den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi. Den er ingen menneskerettighet.”

Det følger av min begrunnelse i forrige avsnitt at jeg avviser Sejersteds syn på ytringsfriheten. Den er fundamental. Ingen kan betros å vurdere å om en ytring er “kvalifisert” ut fra hvilken betydning den måtte ha for samfunnsdebatten. Så lenge ytringen har en verdi for den som har ytret den, har ytringen en selvstendig verdi.

Pleym Christensen har selvsagt helt rett i at ytringsfriheten må gjelde også for ytringer som ikke er “kvalifiserte”, og kritikken av Fritt Ord er på sin plass. At Fritt Ords leder sier at ytringsfriheten ikke er en menneskerettighet er ganske utrolig!

Men, Pleym Christensen tar i mine øyne feil når han hevder at en ytring har en “selvstendig verdi” så lenge den har verdi for den som har ytret den. De AEL-publiserte holocaustkarikaturene er et eksempel på det motsatte: dette er fullstendig verdiløse og motbydelige ytringer. Det er ytringsfriheten som har verdi i seg selv, og ikke ytringer. Det er fordi ytringsfriheten har verdi i seg selv, at også verdiløse, motbydelige, forkastelige ytringer må aksepteres.

Jeg vil ikke sammenligne AELs holocaustkarikatur med Westergaards bombeturban; jeg oppfatter ikke sistnevnte som på langt nær like problematisk. Men jeg liker den heller ikke. Jeg velger derfor å støtte Westergaards og Jyllandspostens ytringsfrihet uten å gjengi tegningen.

Fotnoter:

(1) Som en kuriositet kan det nevnes at AEL også stilte til valg sammen med det maoistiske belgiske partiet Partij van de Arbeid i 2003, noe som understreker at europeiske maoister ikke er så nøye på hvem de samarbeider med.

Merk: artikkelen ble originalt publisert kvelden 7. januar. De siste avsnittene ble lagt til etter midnatt, natt til 8. januar.