teknofaun

Svartmaleren Finn Graff. Karikatur: Marijke van Eechkout (2006)

Onsdag 3. februar: Dagbladet trykker en sak om en link på Facebook-siden til Politiets Sikkerhetstjeneste. Linken går til en tegning som fremstiller den islamske profeten Muhammed som en gris. Avisen siterer også eksempler på jødehets postet på Facebook-siden.

av Øyvind Strømmen

Det er ingen hemmelighet – og heller ingen nyhet – at det finnes folk som hetser muslimer; det er en sak som også fortjener journalistisk omtale, og gjerne dypere analyser. Jødehets og anti-semittisme er heller ikke noe nytt, og det ville ikke skade om norske aviser satte mer søkelys på dette fenomenet, som – i det minste i lettutgaven – også er utbredt på norsk venstreside.

At slikt dukker opp på sikkerhetspolitiets facebook-side er trist, men ikke overraskende: de har åpnet for at alle kan legge inn kommentarer, og kommentarer forhåndsredigeres ikke. Det tyder på at PSTs åpne profil på Facebook kanskje ikke var fullt så gjennomtenkt som den burde ha vært; eller i det minste på at en slik profil har både positive og negative sider.

Det er en nyhetssak, selv om saken i dette tilfellet er en suppe kokt på en veldig liten spiker. Dagbladet klarer til og med å gjøre et poeng ut av at det “bare noen centimeter” fra denne linken var link til en ledig stilling i PST, en link postet av PST selv. Noen centimeter er ganske mye på en nettside.

De av oss som har fulgt med på Facebook-siden til PST en stund har sett litt av hvert: sprø konspirasjonsteorier, hasjliberalere som åpenbart mener at deres holdning til cannabis har noe med sikkerhetspolitiet å gjøre, UFO-teorier. PSTs samfunnsrolle bidrar til at Facebook-siden deres lett trekker til seg folk med tildels høyst spesielle meninger. Den aktuelle tegningen var ikke en gang lagt ut på PSTs Facebook-side. Den lå på en link. På en annen side. Når PST ble klar over det, fjernet de linken. Jødehetsen er også forsvunnet. UFO-teoriene har de høflig svart på.

AVIS og KVISA

Tradisjonelt opererer man med fire nyhetskriterier i mediabransjen – de såkalte AVIS-kriteriene: aktualitet, vesentlighet, identifikasjon og sensasjon. Jeg har problemer med å se det vesentlige eller det sensasjonelle i denne saken, men andre journalister vil sikkert være uenige med meg. Aktualitetskriteriet kan man med en viss rett hevde at er oppfylt, i lys av den nye omgangen av den debatten rundt Muhammed-tegninger og ytringsfrihet som har herjet i flere år, sist grunnet mordforsøket på den danske tegneren Kurt Westergaard.

Likevel fremstår dette mest av alt som en fillesak blåst ut av proporsjoner.

Men det er en bokstav jeg har glemt. Med tabloidjournalistikken har en femte bokstav kommet til AVIS-kriteriene, bokstaven K. Vittige sjeler har for lengst døpt nyhetskriteriene om til KVISA. K-journalistikken fokuserer på kriger, katastrofer, kriser og konflikter. Og kjendiser, selvsagt. Og den selger. Den selger som hakka møkk. Det er slike saker folk klikker seg inn på i nettaviser. Det er slike forsider som slår ann. Det funker på deg også. Bare innrøm det.

Journalistikk og journalisme

Jeg har likevel vanskelig for å forstå hvorfor denne saken ble gitt så mye plass som den ble gitt. Men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Dagbladet illustrerte saken som de gjorde. Når man lager en avissak om et kontrovers som dette er det naturlig å også vise stridens kjerne; Dagbladet siterer eksempler på jødehets publisert på nettsiden, og de publiserer tegningen av Mohammed som gris.

Den har nyhetsmessig verdi, og som redaktør i Dagsavisen – Arne Strand – sier: “en redaktør må tenke på hva som er journalistisk riktig. Og i dette tilfellet var det journalistisk riktig å trykke tegningen”.

Men journalistikk opptrer ikke i en egen sfære bortenfor virkeligheten. Når Dagbladet valgte å trykke tegningen gjorde de ikke bare et journalistisk valg, de gjorde også et etisk valg og langt på vei et politisk valg. De publiserte bildet i et debattklima som har hardnet til, et debattklima der den muslimske minoriteten i Norge – som helhet – utsettes for stadige angrep, og et debattklima der ulike grupper – også muslimske – aktivt søker konflikt.

Man kan være enig eller uenig med den etiske vurderingen som ble gjort, men å avfeie de etiske og politiske diskusjonene, og bare fokusere på de journalistiske kriteriene er å gjøre journalistikk om til journalisme - en politisk idé i seg selv.

Andre karikaturer

Vi skal være glade for at redaktøransvaret for Dagbladet ligger hos Dagbladets redaktør, og ikke hos noen andre. Slik skal det være i et fritt samfunn, og de som angriper det prinsippet angriper også ytringsfriheten. Men legg merke til at det heter redaktøransvar. Og at det å kritisere de valgene en redaktør gjør, også ligger til ytringsfriheten, for både politikere og folk flest, for både muslimer og oss andre. At muslimer føler seg krenket når deres fremste profet avbildes som en gris på fremsiden til en av landets største aviser er knappest underlig. At de sier fra burde ikke overraske noen.

Mandag 10. juli 2006 trykket Dagbladet en karikatur av den israelske statsministeren Ehud Olmert på lederplass.

Karikaturen – laget av Dagbladets egen tegner – fremstiller Olmert som kommandant i en nazistisk konsentrasjonsleir. Han har en rifle med kikkertsikte. På plassen foran ham ligger en haug med palestinske lik. Det var en smakløs tegning. Israels ambassadør mente den kunne ha passet i naziavisen Der Stürmer, og at tegningen lå “langt utenfor ytringsfrihetens rammer”. Andre oppfordret til boikott av Dagbladet. På amerikanske Fox News rapporterte Brit Hume på følgende vis: “Hvis du tvilte på at det er en reell strømning av anti-semittisme i Europa, hør på dette: En av Norges største aviser har publisert en karikatur som sammenligner Ehud Olmert med en famøs nazistisk dødsleir-kommandør”. Jeg er villig til å vedde på at noen av dem som reagerte med kritikk av Dagbladet den gang i dag snakker om demonstrasjoner mot Muhammed-karikaturen som et angrep på ytringsfriheten.

Man kunne innvende at Olmert-karikaturen, i motsetning til grisebildet (som ble tegnet – på nittitallet – av en israelsk aktivist med sympatier for den reaksjonære Kach-gruppen), var laget av Dagbladets egen tegner. Det stiller saken i et noe annet lys.

Men i 2006 så vi også et tilsvarende eksempel i form av en karikatur i Morgenbladet. Denne ble i Dagbladet kritisert av både Jahn Otto Johansen og Odd Einar Dørum, ingen av dem kjent som motstandere av ytringsfriheten. Dagbladet trykket også den karikaturen. I illustrasjonsøyemed. Også da gjorde Dagbladet en etisk vurdering i tillegg til den journalistiske – gjennomtenkt eller ikke. Å kritisere Morgenbladet for publiseringen av karikaturen er innenfor ytringsfriheten. Å kritisere Dagbladets vurdering likeså.

Det tankevekkende

Det mest tankevekkende i denne saken er for meg ikke at Dagbladet velger å illustrere en nyhetssak med et bilde som er relevant for nyhetssaken, men at Bhatti – som var en sentral kilde for Dagbladets sak – også er en av dem som leder ann i protestene mot Dagbladet. Det lukter av dette, og lukten er av en type som burde få journalisters varselbjeller til å ringe. Professor i journalistikk, Sigurd Allern, sier i et gammelt intervju:

Mediene har invitert pr-bransjen til å fore dem med vinklinger, og slipper du reven inn i hønsegården, kan du ikke klage på reven etterpå. Journalistikken og kildekritikken er og bli redaksjonenes ansvar.

Bhatti er ikke i PR-bransjen, men det er nærliggende å spørre om han i denne saken ikke er en rev sluppet inn i Dagbladets hønsegård.

Det ser ut for at det ikke bare er Dagbladet som trives med bokstaven K. Det ser ut for at det ikke bare er Dagbladet som blåser en fillesak ut av proporsjoner. I forbindelse med bruken av Arfan Bhatti som kilde kan det være verdt å huske på at ble dømt “psykisk medvirkning” i skyting mot synagogen i Oslo, og han tidligere har stått frem som representant for en høyst reaksjonær variant av islam. Kan det tenkes at Arfan Bhatti fikk det akkurat som han ville når Dagbladet publiserte tegningen? Bød kilden Bhatti Dagbladet opp til dans? Takket Dagbladet høflig ja?

–

Øyvind Strømmen er redaktør for teknofaun, utdannet journalist og medlem av Miljøpartiet De Grønnes landsstyre.