“Ingen fascister å se” – kommentar til en dansk bloggkrig
Plakat for Vlaams Belangs ungdomspartis kongress: 100% identitet
Det danske debattklimaet har i flere år i stor grad vært preget av innvandrerfiendtlige og spesielt anti-islamske holdninger. I den danske bloggosfæren er det kanskje ekstra ille.
av Øyvind Strømmen
Der har bloggere med et verdensbilde preget av Eurabia-mytologien vunnet betydelig popularitet. Men nå har de et problem, og problemet heter Charles Johnson.
Charles Johnson -- den kontroversielle bloggeren bak nettstedet Little Green Footballs -- kan neppe kritiseres for å være apologet for verken islam eller for islamistisk tenkning.
Fra kort tid etter terrorangrepene 11. september 2001 var LGF et av de aller viktigste nettstedene for amerikansk islamkritikk. Langt fra alt som ble skrevet der var like treffende, og det var også vanlig å støte på Eurabia-teoriene der, ikke minst fra den populære nettsidens uhorvelige mange kommentatorer.
Men i dag har Charles Johnson -- etter eget utsagn -”absolutt moderert” synspunktene sine i forhold til islam, han angrer noen av bloggpostene sine, og mener at noen av islamkritikerne han siterte “overdrev”. Johnson har også skrevet om hvorfor han har forlatt amerikansk høyreside. Blant grunnene han nevner er amerikanske høyrebloggeres støtte til europeiske nyfascister -- blant annet britiske BNP og flamske Vlaams Belang.
Kritikken mot blant annet Vlaams Belang og mot rasismen på amerikansk høyreside har falt mange av hans tidligere allierte tungt for brystet, og Johnson omtales i dag i lite flatterende ordelag av disse. Det er ikke overraskende: ordbruken på mange amerikanske blogger har aldri vært spesielt forsiktig. Det gjelder også for Johnsons egen blogg.
Bloggkrig i Danmark
Da Johnson for noen dager siden ble intervjuet av danske Weekendavisen (ikke tilgjengelig på nett uten abonnement, men delvis gjengitt her) i forbindelse med en økende konflikt mellom danske islamkritikere kom denne debatten for alvor til Danmark. I intervjuet siteres blant annet Johnsons “avskjed” til ‘anti-jihad’-bloggerne’:
Jeg tror ikke, der findes en anti-jihidistisk bevægelse længere. De er alle blevet kukkuk. Jeg har set, hvordan mænnesker jeg troede var aktværdige, og som jeg stolede på, har kastet sig i armene på racister og nazister. Jeg har hørt deres forklaring, som jeg mener er fuldkommen gak.
Weekendavisen spør han også hva han mener om den prominente danske islamkritikeren Lars Hedegaards uttalelser og forbindelser til blant annet Vlaams Belang. Han svarer: -- [Hedegaard] er tydeligvis en ekstremist [...]. Han assosierer seg med fascister og advokerer for vold og burde forbigås af ænstendige mennesker.
Fy skam, roper de danske anti-islam-bloggerne, og den som gjør det aller høyest er bloggeren Snaphanen i sitt angrep på en av dem som har omtalt Weekendsavisen sak positivt, Ole Birk Olesen. Snaphanens taktikk er todelt: I tillegg til å forsøke å diskreditere Johnson, forsøker han å gjemme unna det enkle faktum at fascister var representert på en anti-islamsk konferanse i Brüssel. Hvilket forsøk er det mest desperate? Det er vanskelig å si.
Vlaams Belang: hvem de egentlig er
Et av de viktigste ankepunktene Snaphanen har mot Johnson er at sistnevnte publisert et manipulert bilde av Filip Dewinter (Vlaams Belang) og Markus Beisicht (fra den tyske anti-islamske gruppen Pro Köln) på bloggen sin. Det stemmer, bildet LGF brukte var manipulert, og det skriver også Johnson om selv. Her er -- i dokumentasjonshensyn -- de to aktuelle bildene:
Det første bildet viser Dewinter og Beisicht med en gruppe demonstranter fra den sterkt venstreorienterte anti-fascistiske AFA-gruppen bak. I europeiske øyne er det en åpenbar manipulasjon, siden de to neppe ville stå like foran et AFA-demonstrasjonstog med store smil om munnen; AFA-grupperinger har ofte gjennomført voldelige angrep på politiske motstandere. Men når flere amerikanske -- og nå også danske -- bloggere hevder at Johnsons poeng med å vise bildet var å illustrere at de to samarbeidet med de “nazistiske” demonstrantene i bakgrunnen, så er det renspikket tøv.
Johnson ønsket å illustrere Vlaams Belang og Pro Kölns nære samarbeid med hverandre. Det andre og virkelige bildet, fra Brüssel, viser det samme. Og det vet selvsagt Snaphanen.
Fra kampanjemateriale for Vlaams Blok, nå Vlaams Blok. Teksten øverst: "slik er det". Teksten nederst: "slik må det bli"
Hvorfor er dette samarbeidet et poeng? Jo, fordi Vlaams Belang er et fascistisk parti, noe som er pinlig åpenbart for enhver som setter seg inn i partiets historie.
For å oppsummere kort: Blant tidligere og nåværende prominente partimedlemmer finne vi blant annet holocaustfornektere, apartheidtilhengere, folk som har vært involvert i den paramilitære nasjonalistisk gruppen Vlaamse Militanten Orde og mange med koblinger til aktivistgruppen Voorpost.
Ideologisk er partiet blant annet påvirket av den franske “nye høyre”-tenkeren Alain de Benoist, en av etterkrigstiden mest sentrale fascistiske ideologer, og av den franske selverklærte fascisten Maurice Bardeche, for øvrig også forfatter av en av holocaustfornektelsens første bøker, “Nuremberg ou la terre promise” -- en bok som ble oversatt til nederlandsk av en av Vlaams Bloks (nå: Vlaams Belang) mest sentrale politikere, Karel Dillen. Se gjerne denne YouTube-videoen med tekstede klipp fra en franskspråklig belgisk dokumentar om partiet.
Nedenfor finner du et videoklipp av en tale holdt av Filip Dewinter på et partimøte tidlig på nittitallet:
Det han sier er: “Ja, vi velger et flamsk Flandern, og ja, vi velger er hvitt Europa”. I denne sammenhengen er det også viktig å være klar over at Flandern for Vlaams Belang ikke bare inkluderer de nederlandskspråklige områdene i Belgia, men også den i hovedsak franskspråklige hovedstaden Brussel og fullstendig franskspråklige områder i dagens Vallonia. Den Vlaams Belang-nære gruppen Voorpost, der flere sentrale Vlaams Belang-politikere er involvert, har som et av sine slagord: “Franse ratten, rol uw matten!”, noe som kan oversettes til: “Franske rotter, kom dere vekk!”.
Vlaams Belang hevder at de ikke er fascister. Det er ikke nye toner, men det tvilsomme i denne påstanden kan illustreres med disse to videoklippene med Filip Dewinter fra sist på åttitallet:
I det første klippet ser man Dewinter som står på gaten og deler ut materiale for Vlaams Blok og diskuterer med forbipasserende. En ung mann beskylder Dewinter for å bruke et nazistisk slagord, og Dewinter avviser kategorisk at han har noe som helst med “nasjonalsosialisme” å gjøre og at han blir kvalm av tanken. Det andre klippet er fra fire dager senere, og fra franskspråklig, belgisk TV. Her ser vi belgisk politi gripe inn mot en større ansamling mennesker som legger ned blomstrer ved gravene til flamske SS-soldater ved en militærkirkegård i Lommel. Politiet må bruke tåregass for å holde demonstrantene tilbake; og blant demonstrantene vi ser er -- nettopp -- Filip Dewinter. I tillegg kan man se nynazisten Bert Eriksson, tidligere leder for den paramilitære gruppen VMO.
Dersom du skulle være i tvil: Vlaams Blok var, og er heller ikke under partiets nåværende navn Vlaams Belang, et parti preget av en pen, borgerlig nasjonalisme -- som kan være ille nok. Dette er et hatsk antiliberalt parti med klare fascistiske røtter. Og en av frontfigurene, Filip Dewinter, var altså blant talerne på den omdiskuterte anti-islamske konferansen i Brussel. Også senere har han pleiet kontakt med både danske og norske meningsfeller i sin anti-islamske kamp.
Pro Köln: hvem de egentlig er
Snaphanen hevder videre at Pro Köln, hvis lederfigur Markus Beisicht på bildet over er avbildet sammen med Dewinter, slett ikke er fascistiske, men snarere en” bred, tværpolitisk borgerforening”. Det er det reneste, skjæreste tøv.
Det kan diskuteres hvorvidt Pro Köln er en rent fascistisk gruppering -- grupperingen inkluderer flere elementer og skiller seg i det minste betydelig fra det “nasjonaldemokratiske” partiet NPD, et parti som i høy grad fremdeles bærer med seg en nazistisk arv. Det Pro Köln derimot utvilsomt er, er -- for å sitere det velrenommerte tyske ukebladet Der Spiegel -- “en ny front for tysk ekstremhøyre”. Denne Der Spiegel-artikkelen inkluderer også en del interessant bakgrunnsinformasjon:
Beisicht is a lawyer who once belonged to Germany’s far-right Republikaner (REP). Like a number of executive Pro NRW members, he’s cultivated links to the radical right for years. With members of the “German League for Home and Folk,” in the early ’90s, he laid a 1,000-mark bounty on the location of an immigrant woman who had applied for asylum in Germany and then disappeared underground. Rouhs, his right-hand man, was a member of the NPD. And André Picker, a lawyer on the party’s executive board, once represented a neo-Nazi band called the The White Wolves, who had trouble with the German government over lines like “Clear out the Jews and wake up Germany” (“Juda verrecke und Deutschland erwache”).
Det nevnte partiet Die Republikaner er for øvrig et parti som har pleiet relativt nære bånd til Vlaams Blok / Vlaams Belang, og har -- som VB -- vært påvirket av Alain de Benoists “nye høyre”-tenkning.
Hvorfor dette fokuset?
Så kan man spørre seg om hvorfor bloggeren Snaphanen slett ikke fokuserer på det sentrale i saken, nemlig kontakten mellom fascistiske miljøer og “anstendige” danske anti-islamske miljøer, og om hvorfor han i stedet velger å fokusere på et manipulert bilde på Johnsons blog.
Eller man kan spørre seg hvorfor bloggeren Hodja enda til velger å påstå at Johnson selv manipulerte det nevnte bildet (som faktisk ble publisert på dette antifascistiske nettstedet allerede i juni 2008), i steden for å se nærmere på Johnsons sentrale påstand om at “mænnesker jeg troede var aktværdige, og som jeg stolede på, har kastet sig i armene på racister og nazister”.
Svaret er enkelt: det er fordi Johnson denne gangen har helt rett.
Trykkefrihedselskabets manglende innsikt
Det danske Trykkefrihedsselskabet har også selv reagert på Weekendavisens artikkel. Svaret, forfattet av Katrine Winkel Holm, er -- ikke overraskende -- rimelig unnvikende.
De påstår blant annet at den eneste grunnen til at de inviterte Filip Dewinter og Frank Vanhecke til Danmark er fordi Trykkefrihedsselskabet “forsvarer de frie ord”, og fordi Vlaams Belangs “ytringsfrihed er truet”. Dette siste er usant. På tross av at Vlaams Belang er et nyfascistisk parti har de ingen problemer med å spre budskapet sitt, verken i Flandern eller internasjonalt.
Vlaams Belangs forgjenger (i realiteten det samme partiet under et annet navn) Vlaams Blok ble riktignok dømt for rasisme, men har ikke -- som Trykkefrihedsselskabet påstår -- “flere gange” blitt “forsøgt opløst”, og dersom Trykkefrihedsselskabet faktisk hadde hatt engasjement nok til å sette seg inn i belgisk politikk og å låne øre til andre belgiske politikere enn nettopp Vlaams Belangs politikere, så hadde de visst dette. Det skulle ikke forundre meg om de faktisk vet det.
Det som verre er at Trykkefrihedsselskabet åpenbart ikke vet hva de snakker om. Det blir nesten morsomt når de påstår at partiet “udspringer” fra et parti “der samarbejdede med tyskerne under krigen”, og deretter siterer Vlaams Belangs forsøk på å rettferdiggjøre flamsk kollaborasjon med nazistene.
Riktignok inkluderte det tidlige Vlaams Blok også “veteraner fra Vlaams Nationaal Verbond (VNV), som hadde kollaborert med nazistene under okkupasjonen” (Erk, Jan: “From Vlaams Blok to Vlaams Belang: The Belgian Far Right Renames Itself”, West European Politics, Vol. 28, no. 3, 493-502, mai 2005), men Vlaams Nationale Partij -- partiet reellt springer ut fra ble opprettet av Karel Dillen i 1977, ikke før eller under andre verdenskrig.
Problemet med Vlaams Belang er ikke grums fra den andre verdenskrigs dager, som man kunne få inntrykk av at Trykkefrihedsselskabet tror at er det sentrale i kritikken. Problemet er partiets tette bånd til fascismen gjennom hele sin eksistens.
Winkel Holm skriver også: “Meningerne er stærkt delte om Vlaams Belang og jeg lytter interesseret til enhver, der kan kaste lys over partiet”. Dette er en diskutabel påstand. I belgisk politikk er det knapt noen som kunne tenke seg å samarbeide med Vlaams Belang. Dette inkluderer det nasjonalistiske høyreorienterte partiet N-VA, hvis leder Bart de Wever har omtalt VB som “complete marginalen“, et nederlandsk uttrykk som neppe trenger oversettelse.
Winkel Holm avslutter sin artikkel ved å vise til forfatteren Christopher Caldwells bok Reflections on the Revolution in Europe (2009), som for å demonstrere hvor på gjorde Vlaams Belangs kritikere er. Her er sitatet noe kondensert:
Pim Fortuyn var en kæmpende radikal liberal. Han var ikke fascist, men blev myrdet af en, der havde det indtryk, at han var. Den slags fordrejninger, selv i tilfælde hvor de ikke har dødelig udgang, mudrer altid debatten om indvandringen til Europa. Betegnelserne fascist, xenofob, ekstremist, og yderligtgående anvendes rundhåndet på et bredt spektrum af indvandrings-fjendtlige partier og retninger, hvoraf de fleste er demokratiske. [...]
Det flamske Vlaams Belang (VB) [....] er ganske vist modstander af indvandring, men denne modstand er underordnet et mere påtrængende ærinde, nemlig at skære et selvstændigt Flandern ud af det Belgien, som de mener udbytter det. Det er værd at notere sig, at VBs politiske aner kan føres tilbage til 2. Verdenskrig-tidens belgiske fascisme. Men mange af Europas historiske fascistpartier befinder sig nu i høj grad inden for den europæiske mainstream, når det gælder indvandring. Italiens Nationale Alliance (AN), der blev grundlagt af Benito Mussolini, er det bedste eksempel. Partilederen, Gianfranco Fini, hører til Italiens mere indvandringvenlige politikere … og er måske den mest brændende forsvarer af Israel.
Når man skal slå ihel et argument kan det lønne seg å velge solide kilder. Dette sitatet røper at Caldwell ikke har særlig oversikt. AN (Alleanza Nazionale, over omtalt som Nationale Alliance) ble stiftet i 1995, men sprang ut fra Movimento Sociale Italiano, som ble stiftet i 1946, av tidligere Mussolini-tilhengere, men definitivt ikke av Mussolini selv; han ble henrettet i 1945.
At MSI ble til AN var resultat av en ideologisk utvikling der lederen Gianfranco Fini og hans allierte gradvis hadde forkastet fascistisk ideologi, noe som også førte til flere avskallinger fra partiet. Etter at Fini dro til Israel og der beskrev fascisme som “absolutt ondskap”, gikk blant annet diktatorens barnebarn Alessandra Mussolini ut av partiet, og startet Azione Soziale. som interessant nok samarbeidet med Vlaams Belang på europeisk nivå. Vlaams Belang har ikke gått gjennom en lignende utvikling som MSI/AN.
Både Mussolini og Fini er for øvrig i dag medlemmer av Berlusconis parti Il Popolo della Libertà, og selv om Fini i dag er en rimelig typisk borgerlig høyrepolitiker, kan han neppe kan omtales som spesielt “innvandrervennlig”. Siden Pim Fortuyn -- som burde kalles en libertarianer - nevnes innledningvis i Caldwells tekst kan det imidlertid være interessant å gjenta hva han sa om Vlaams Belang:
De folkene sier helt uakseptable ting. Dewinter er en fascist. Jeg er en sivilisert mann. Du kommer ikke til å høre meg si: “Eget folk først”.
Men man kunne kanskje høre tilsvarende ytterst på dansk høyreside?
18 Responses to ““Ingen fascister å se” – kommentar til en dansk bloggkrig”
Leave a Reply
Anbefalte
Kære Strømmen,
Jeg takker for kritik og vil da bruge tid på at undersøge dinekritikpunkter. Ingen vil gerne associeres med “fascister” og “racister”. Det er selvflgelig vanskeligt idag, hvor den slags skældsord flyver om ørerne på én, bettiget men oftere uberettiget. Videoen med flamske SS-soldater er ikke behagelig.
Jeg vil på forhånd blot sige dette: Jeg kan ikke bruge partiers fjerne fortid til ret meget. Jeg ville ikke have accepteret Sverigedemokraterna for ti år siden, men gerne i dag.
Med hensyn til det manipulerede foto, så skriver Johnson dette:
“Which one is the real photo and which is the altered one? It’s not obvious from examining the pictures, but clearly, one of them was altered.”
Det er nu let at se for en øvet fotograf. Det er dette, der er manipuleret:
http://littlegreenfootballs.com/weblog/pictures/20090424anti_islam_kongress_stoppen.jpg.jpg
Skygger på for- og baggrund falder fra to retninger. Desuden er personerne fotograferet i blødt sollys, hvor bagrunden er fotograferet i det vi kalder “åben skygge”.
Men som sagt, jeg skal udforske dine klagepunkter de kommende dage. mvh Snaphanen
@Snaphanen:
Jeg er ingen øvet fotograf, men det aktuelle bildet er åpenbart manipulert.
Filip Dewinter ville ikke ha stått foran en gruppe AFA-demonstranter og smilt; AFA-aktivistene er ikke akkurat kjent for fredelig oppførsel ovenfor politiske motstandere. Det kommer for øvrig opprinnelig mest sannsynlig fra denne tyske AFA-nettsiden, og er iallfall ikke en manipulasjon utført av Charles Johnson.
Det er for øvrig ikke noe problem å finne relativt nye eksempler på Vlaams Belangs tette bånd til fascismen; organisasjonen Voorpost er et godt sted å begynne. Flere sentrale folk i VB, som Roeland Raes og Luc Vermeulen er med også der.
Her et utdrag fra 2000-rapporten fra Stephen Roth Institute ved Tel Aviv-universitetet (link: http://www.tau.ac.il/Anti-Semitism/asw2000-1/belgium.htm):
A number of militant structures and think-tanks close to the VB continue to foster antisemitism, among them Voorpost, which acts as a link between the VB and even more extremist groups. An action group with pagan tendencies, Voorpost was set up in 1976 by young nationalist leaders close to the French New Right (in particular GRECE – see France) and neo-Nazi organizations abroad. Voorpost was also involved in distributing publications denying crimes of the Nazi regime. In 2000/1Voorpost is run by senior members of the VB leadership, such as former Senator Roeland Raes (its vice-president from 1978 to February 2001) and member of parliament Francis Vanden Eynde (current vice-president of the country’s Chamber of Deputies).
Before its formation, Voorpost was part of another nationalist group, Were Di (Verbond van Nederlandse Werkgemeenschappen). Were Di was created in 1962 by former pro-Nazi collaborators, including members of the Flemish Waffen-SS and founder of the VB Karel Dillen. The theoretical works of this think-tank constituted the basis of the VB’s founding manifesto. Like the VB, Were Di aims at overthrowing the Belgian state and creating an independent Flemish state based upon a “homogeneous community” of the “white race.” Several of VB’s parliamentary members still serve on the editorial committee of Dietsland-Europa, Were Di’s monthly publication. Dietsland-Europa is a staunch defender of leading French Holocaust denier Robert Faurisson and the National Socialist (NS) heritage.
Her et utdrag fra 2008-rapporten (http://www.tau.ac.il/Anti-Semitism/asw2008/belgium.html)
The Vlaams Belang (Flemish Interest − VB) succeeded the racist Vlaams Blok (see ASW 2004). After toning down some of the Blok’s extremist rhetoric, VB won significant percentages of the vote in Flanders. Despite its demonstrations of solidarity with the Jewish community since the creation of the AEL, and its more moderate tone in relation to the Holocaust and the Jews in general, the VB continues to retain ties with small neo-fascist and antisemitic groups, such as Voorpost, Were Di and the Vlaamse Militanten Orde (VMO). Besides being the leading political party in the city of Antwerp, having gained 35 percent of the overall vote in the 2004 elections, the VB is also the main Flemish political party in the Brussels regional parliament, with 6 out of the 11 seats held by Flemings.
In September 2008, MEP Frank Vanhecke, one of the leaders of Vlaams Belang was interviewed by Israel’s Ha’aretz after the European Parliament’s Committee on Legal Affairs decided to lift his immunity (see below). Vanhecke said he was aware that many Jews viewed Vlaams Belang as antisemitic, but that this “misconception” was due in part to a “grave error” on the part of some Flemish secessionists who had sided with the Nazis in the 1940s “only as a misguided and naïve attempt to achieve independence.” He also referred to “the unacceptable behavior of a few weeds” who associated themselves with the party, adding: “They say I’m antisemitic when the truth is I am one of Israel’s staunchest defenders in the European Parliament.” After the interview, the leader of the Forum Der Joodse Organisaties reaffirmed the necessity of the Cordon Sanitaire, a pact between all other Belgian parties pledging to refrain from joining any coalition with the VB. This reasoning is based, inter alia, on the following:
1) In June 2008, former American KKK leader David Duke came for a second visit to Flanders to participate in a nationalist meeting. While there, he was the guest of two VB militants: Karin Milik, a VB council member of the Sint-Niklaas municipality, and Thierry De Rijcke, the body guard of Filip Dewinter, the number two of the party.
2) In 2008, Roland Pirard, a former staff member of the FN (see below) now in the VB, published an apologetic biography, Adolf Hitler, Sa véritable histoire (Adolf Hitler: His True Story). This 479-page book, published in France by Grancher, tries to rehabilitate Hitler’s work in the social field. Pirard is a VB representative on the Brussels municipal council for the constituency of Berchem-Sainte-Agathe.
3) In December, Roeland Raes, a former VB vice president, was again convicted of Holocaust denial (see below).
Mens jeg ikke går god for alt her, Vlaamse Militanten Orde er f.eks. borte, dersom man ser bort fra en pro-VMO-nettside, så er det mye viktig informasjon i disse rapportene.
mvh
Øyvind
[...] Strømmen sætter tingene på plads i et blogindlæg, hvor han demonterer denne hvidvaskning fra ende til anden: Charles Johnson – den kontroversielle [...]
I de fleste tilfælde tilstræbes med betegnelserne “nazisme” og “fascisme” en besværgelse eller en stempling af en modstander. Her misbruges begreberne, idet de ikke formidler information. De bruges ikke k o g n i t i v t . Den talstærke gruppe debattører, det her drejer sig om, indgår aldrig i en dialog, men søger kun anledning til at udtrykke “blaming”, “shaming”og “guilt by association”. I bedste fald foreskriver de eksempelvis en bestemt politisk løsning – ved at sende et normativt budskab. Dialog og anklage udelukker hinanden.
Derimod benytter de, der ønsker dialog og ny erkendelse, sproget med varsomhed, og de tilstræber nødvendigvis begrebsafklaring. Dette gælder desværre ikke Strømmen, som kun indirekte antyder, at fascisme og nazisme kendetegnes af antisemitisk og antidemokratisk ideologi. Hvad henviser disse ord i øvrigt til? Hvordan kendes fascister og nazister?
Strømmen skriver, at Vlaams Belang har kontakt med hel- eller halvfascistiske bevægelser eller grupper, og at navngivne personer bør betragtes som suspekte antidemokrater. Videre påstår han, at den franske gruppe GRECE (Groupement de Recherche et d’Études pour la Civilisation Européenne – http://www.grece-fr.net/accueil.php) er fascistisk. Strømmen bedes venligst uddybe og dokumentere dette. Har GRECE organiseret vold og hærværk eller opfordret til noget sådant?
Det er værd at huske, at den italienske betegnelse “fascisme” er afledt af “fascio di combattimento”. “Fascio” betyder et bundt eller et knippe, og frit oversat kan “fascio di combattimento” gengives som “tæskehold”. Det handlede og handler altså om fysisk aktion. Dette var og er kernen, som blev kopieret af Adolf Hitlers nationalsocialistiske arbejderparti. Hitler tilføjede et ideologisk element i form af jødehad. Antisemitisme fandtes også i Italien, men hverken her eller i Franco-Spanien blev der foretaget jødeforfølgelser.
Har fascisme og nazisme nogen betydning i dag? De fascistiske grupper er små og har ringe indflydelse. Og som Strømmen skriver, tenderer de til parlamentarisme, hvilket indebærer accept af demokraiet plus afkald på at bruge tæskehold (jvf. Fini i Italien). Anderledes forholder det sig med den ekstreme venstrefløj. Dens ledere og parlamentsmedlemmer omgåes ustraffet aktivister, der begår personvold og hærværk. Den ideologiske forskel er klar: Sorte og brune fascister benytter en traditionel højrefløjslegitimering som etnisk nationalisme, mens rødfascisternes parole er “no nations”, “no borders” – en omskrivning af kommunismens “proletarer i alle lande, foren jer!”
Sådan har det været i fire årtier, fordi venstrefløjen overtog sproget, mens de borgerlige koncentrerede sig om at pleje kapitalismen. Men dette har nu ændret sig, og Strømmen skal forklare sig.
Tilføjelse:
Var Pim Fortuyn “civiliseret”, fordi han afviste Vlams belangs udtalelse: “Eget folk først” ?? Er kun kosmopolitter anstændige demokrater og enhver patriot fascist?
Tilføjelse til tilføjelse:
Kan Strømmen beskrive et demokrati, sim i k k e er en nation?
Jeg synes det er litt morsomt at noen forsøker å forsvare Vlaams Belang gjennom å forsvare GRECE. Det at noen faktisk tar nouvelle droite-bevegelsen i forsvar burde i seg selv være nok til å få varselsbjeller til å ringe høyt. Men ja, jeg kan gjerne utdype både hva jeg mener med å kalle Vlaams Belang og andre moderne europeiske partier fascistiske, og hvorfor jeg sier at GRECE – og nouvelle droite-bevegelsen – er det.
Det er for det første viktig å huske på at fascistisk ideologi, som all annen ideologi, er i utvikling. Det er altså ikke slik at en gruppe må være eksakt lik den italienske fascismen for å være fascistisk.
Det ville ikke bare gjøre det umulig å følge fascismens og den fascistiske myten som historisk tradisjon, men det ville også utelukke flere av de fascistiske bevegelsene før og under 2. verdenskrig, som rexismen. Med et slikt utgangspunkt kunne man til og med diskutere om den tyske nazismen var fascistisk, noe som på sitt beste ville være en pussig akademisk øvelse, og på sitt verste… noe meget verre.
Den direkte oppfordringen til vold og de direkte revolusjonære ideene er i moderne fascisme ikke like utbredt som tidligere, selv om de absolutt finnes, også i Flandern.
I tillegg er det selvsagt slik at rasistisk vold ofte følger i kjølvannet av fascistisk tankegods. I noen tilfeller er dette organisert, som i tilfellet Jobbik i Ungarn (som den VB-nære gruppen Voorpost har kontakt med, som omtalt på den VB-ansatte Björn Rooses egen blogg). I andre tilfeller er dette mer individuelt, som f.eks. de mange eksemplene som finnes på at BNP-medlemmer har vært involvert i voldsbruk mot politiske motstandere og innvandrere i Storbritannia. I forbindelse med Vlaams Belangs historie, bør også de nære koblingene til den paramilitære og voldelige grupperingen VMO understrekes. Dette var en gruppering flere ledende medlemmer i dagens Vlaams Belang også var aktive i.
Den ideologiske og strategiske utviklingen som har funnet sted i europeisk fascisme kan på noen områder sammenlignet med utviklingen i den såkalte eurokommunismen. Dette er en av grunnene til at jeg foretrekker å omtale blant annet Vlaams Belang som et eurofascistisk parti. Det ville i det hele være svært underlig hvis en slik utvikling ikke hadde funnet sted, fascismens massive nederlag i 1945 tatt i betraktning.
For innsikt i dette temaet kan jeg f.eks. anbefale Martin A. Lees fremragende bok, the Beast Reawakens, som tydelig viser utviklingen og sammenhengene, blant annet til GRECE.
De ideologiske båndene er tydelige og demonstrerbare, og burde være lette for de fleste å få øye på. Å fokusere på hvorvidt partier og grupper åpent fremmer eller organiserer voldsbruk er i så måte et blindspor, akkurat som det ville være tåpelig å påstå at Norges Kommunistiske Parti ikke er kommunistisk fordi det deltar i det parlamentariske systemet. Det kan være et hendig blindspor om man forsøker å underslå virkeligheten, men er heller ikke meget mer.
For Gianfranco Fini og for mange i hans (nå nedlagte) parti AN er denne ideologiske sammenhengen imidlertid ikke lenger tilfelle, på tross av ekstremt åpenbare historiske bånd. Dette er fordi den ideologiske utviklingen har gått bort fra fascismen. Det fantes imidlertid også unntak i AN. Også her finnes det en parallell i eurokommunismen, der noen etterhvert har forkastet kommunismen som ideologi og utviklet seg i en sosialdemokratisk retning.
Vlaams Belang, som er et av det mest vellykkede eurofascistiske partiene, er for øvrig langt fra ubetydelig. BNP – som nå har to europarlamentarikere – kan neppe heller sees på som irrelevante. Ikke Front National. Ikke Jobbik. Ikke SNS. Fascismen er – dessverre – en høyst reell kraft i dagens Europa. Dersom man allierer seg med slike krefter så må det enten være fordi man ikke vet bedre – noe jeg i det lengste vil håpe på – eller rett og slett fordi man føler seg komfortabel med nyfascismen. Hvis noen gjør det, er det ikke mitt problem.
Når det gjelder GRECE – og nouvelle droite-bevegelsen generelt – vil jeg henvise til en av de absolutte ledende forskerne på fascismen, Roger Griffin, og f.eks. hans artikkel “Plus ça change! The Fascist Pedigree of the Nouvelle Droite” fra 1998. La oss begynne med dette utdraget:
In France, which at the level of publicism rather than movements has one of the richest traditions of extreme right-wing cultural production in Europe, the crisis of fascism had by the early 1960s taken on specific contours. The discrediting of collaborationist fascism in the wake of her `liberation’ by the Allies, the country’s defeat in the Algerian War (1954-62), the evident impotence of the traditional M aurrassian and Vichy nationalist right to affect the status quo, and the increasing ideological sophistication and influence of the Euro-communist Left, caused some fascist intellectuals to undertake a major rethink.
One of the best known results of this process was M aurice Bardèche’s Qu’est-ce que le fascisme? (1961), which celebrates fascism’s bid to create a healthy new type of society in various European nations before the war, and identifies as its central goal in the post-war era the creation of a new Europe freed from the pernicious influence of the USA and Soviet Empire, already a theme of some currents of inter-war fascism
Her er det verdt å nevne at Maurice Bardeche – som var selverklært fascist – hadde tett kontakt med Karel Dillen, VBs grunnlegger, medlem av europarlamentet og æresformann inntil sin død i 2007. Dillen oversatte, som nevnt, også Maurice Bardeches klassiker innenfor holocaustbenektelse til nederlandsk; dette skjedde så tidlig som i 1951.
Videre har Roeland Raes, også forhenværende europarlamentariker for VB, både skrevet en serie artikler om “den store europeeren” Bardeche, og omtalte ham i 1994 som en inspirasjon for “virkelig nasjonalrevolusjonær holdning og handling”. Man trenger altså ikke en gang å se på nouvelle droite-koblingene, for å oppdage de tette båndene mellom VB og fascismen slik den ble videreutviklet etter andre verdenskrig.
Her kan jeg legge til et utdrag fra en annen Griffin-artikkel, “Europe for the Europeans: Fascist Myths of the New Order, 1922-1992″:
Perhaps because of its size, Belgium’s fascists have since 1945 been prominent instigators of pan-Europeanism in tandem with the country’s central role in the EC. The Congo crisis was as important a catalyst to the Belgian New Europe myth as the Algerian War was to the French one, and gave birth to the group Jeune Europe, which folded in 1968 but has left a number of heirs, notably Les Groupes Revolution Europe, Jeune Garde d’Occident, and the Parti Europeen. The Flemish counterpart to such groupings, the Flemish Militants Order (VMO or Odal Group, now subsumed within the Vlaams Blok or Flemish Bloc) has been playing a major role in coordinating links with racist fascist groups in Europe. As for publicistic output, we have already noted Europe Reele, but the most influential magazine to spread the ecumenical gospel after Nation Europa is Nouvel Europe Magazine which was launched way back in 1944, even before the Nazi defeat. A Flemish equivalent to Jeune Europe is Were Di, which in magazines such as Dietsland-Europa and Rebel seeks to promote the vision of a creation of a greater Flanders or `Dietsland’ within a reborn Europe. What confirms Belgium’s pivotal role in the diffusion of Eurofascism is the yearly international rally held at Dijksmuide, hosted by the VMO
Were Di, VMO, Odal-gruppen, Dietsland-Europa – hele veien finnes det ekstremt tette bånd til Vlaams Blok; synlige for enhver som ser etter. La oss gå videre i “Plus ca change”:
Thanks to the remarkably prolific scholarly and publicistic activity of its leading ideologues, notably Alain de Benoist himself who in 1993 claimed to have written twenty-five books and more than 5,000 articles, the ND could by the end of the 1980s be credited with the not inconsiderable achievement of having carried out a `make-over’ of classic fascist discourse so successfully that, at least on the surface it was changed beyond recognition. Indeed, many intellectuals of both Centre and Left appear to have been thoroughly thrown off the scent. For the narrow, chauvinistic ultra-nationalism, the primacy of politics, the (para-)militarism, the mass-mobilizing populism so familiar in interwar fascism, as well as the biological racism of its most virulent manifestation, Nazism, had been substituted the project of creating a federalist Europe made up of `organically’ democratic ethnies.
En smart forvandling? Javisst, ingen kan beskylde Alain de Benoist for å være dum. Mer salgbart? Javisst, dette er også forklaringen til at nouvelle droite-tenkning eller deler av denne har vunnet popularitet i en rekke tidligere mer åpenbare fascistiske bevegelser. Tilbake til Roger Griffin:
Nevertheless, the basic mindset of ND ideologues in the period 1970-90 still remained both palingenetic and ultra-nationalist, and hence, at least in terms of our ideal type, fascist. The subtext of their writings was the levelling, `reductionist’, difference-eroding, `ethnocidal’ thrust of the modern era, and the need to close the present decadent cycle of history so as to inaugurate a new age [...], a complex, highly syncretic cosmology structured round the vision of the present decay and future regeneration of Europe
Griffin nevner også en rekke konkrete eksempler som klart knytter nouvelle droite til fascismen, som sammenfallet mellom de Benoist og Bardeches analyser, eller som de Benoist’s samarbeid med Giorgio Locchi, og den ideologiske påvirkningen han hentet derfra. Alt dette blir for mye å repetere her. Essayet ligger imidlertid tilgjengelig på nett og kan leses i sin helhet her, for de som faktisk ønsker å sette seg inn i europeisk nyfascismens utvikling og GRECEs rolle i denne. Der får man også med seg Griffins egen problematisering.
Jeg vil imidlertid til slutte sitere dette utdraget, siden det så glimrende oppsummere hva ND-bevegelsen er:
[ND] did not offer a new paradigm as Piccone suggests. Nor was it primarily a product of the crisis of the Left as Revelli implies: rather it was the product of the acute crisis of credibility which fascism faced as a viable extra-systemic ideology in the post-war era, fruit of a concerted effort at transforming fascism’s strategy and discourse so as to keep its palingenetic project alive. [...] The ND at the height of its influence was thus a classic example of the adage `plus ça change, plus c’est la même chose’. Not only did its cosmology retain the mythic core of all inter-war fascist ideologies, but it called for a revival of primordial pre-
Christian values as the premise for cultural renewal, and insisted on the relevance to understanding the present of ideas put forward in an entirely different context over sixty years ago. Curiously enough, this judgement chimes in with a comment made by Giorgio Locchi in his L’essenza del fascismo (1981), which set out his own strategy to keep ideological fascism alive in the hostile climate of the post-war era. He stated that `The Nouvelle Droite in reality is pretty old, the repetition of a “historical moment” which has been totally superseded.’ In short, while the ND has successfully discarded fascism’s `outdated phraseology’, it has not only zealously retained the basic structure of its mindset and dreams, but some of its original cultural analysis.
mvh
Øyvind
Jeg har for øvrig ikke omtalt Pim Fortuyn som verken sivilisert eller usivilisert, jeg har kun vist til at han nok kunne klassifiseres som en libertarianer, og jeg har sitert hva han mente om Vlaams Belang.
Dette ble gjort for å vise hvor stor avstand det er mellom de ulike gruppene Caldwell viser til i sin gjennomgang: noen av dem er faktisk fascister, til tross for hva Caldwell ser ut til å mene, andre er det så definitivt ikke. Siden jeg ofte blir beskyldt for å bruke ordet “fascisme” på folk som bare er “patrioter” eller “islamkritikere”, synes jeg dette er en viktig presisering.
Det interessante spørsmålet tilbake til Torben Snarup Hansen er vel heller hvorvidt han mener at “kosmopolitten” Pim Fortuyn var en “patriot”, og videre hva Snarup Hansen faktisk mener med dette omgrepet “patriot”?
Dersom han ønsker svar på sitt spørsmål om “demokrati” og “nasjon” må han nesten også klargjøre hva han mener en “nasjon” er for noe, da dette ikke er begrep med noen åpenbar definisjon, og det også er svært avhengig av om man tar utgangspunkt i “tysk” eller “fransk” nasjonalisme. Er f.eks. USA en “nasjon”?
Hva med Canada? Eller Australia? Eller – siden vi har snakket så mye om dette landet – Belgia? Ifølge Vlaams Belang er Belgia ingenlunde en nasjon, men det er så absolutt et demokrati.
Eller hva med Sveits? Storbritannia? Er walisere, skotter, nord-irer og skotter samme nasjon, eller er de tre forskjellige nasjoner? Og er Storbritannia da et diktatur? Hva med Frankrike, er bretonere og korsikanere samme nasjon? Eller er det slik at Snarup Hansen mener at disse landene slett ikke er demokratier? Hva med Norge, som dekker et område der det tradisjonelt har levd minst to grupper som har vært kalt nasjoner: den norske, og den samiske. Lever jeg ikke i et demokrati?
mvh
Øyvind
Vi har nu fået en helt række emner til debat. I første omgang vil jeg nøjes med at kommentere et par punkter i Øyvinds replikker.
De Benoist retter sin hårdeste kritik mod den franske revolutions jacobinere på grund af deres statstilbedelse. Det forekommer uforklaret, at Griffin om GRECE’s forhold til fascismen kan skrive, at den “retained the basic structure of its mindset”. Førerdyrkelse og aggression var fascismens kerne. Kollektivisme og ensretning var dens kulturprogram. Desuden kritiserer de Benoist kapitalismen og USA. Utvivlsomt er Nietzsche en stærk inspirationskilde her. Den negative holdning til kapitalismen og USA kendetegnede også kommunismen, Euro-kommunismen og de aktuelle venstrefløjspartier. Bygger de på fascismens ideologi? Nej, deres grundlag er Rousseau og jacobinerne.
Er Øjvind i tvivl om, hvorvidt der findes nationer? Er det seriøst ment eller kun en morsom, lille øvelse i dekonstruktion? I hvert fald findes “De Forenede Nationer”. Men tilbage i sporet: Findes der noget demokrati, som ikke udgår af et civilsamfund med en kernekultur af normer, forestillinger og forventninger? Kan Øjvind eller nogen anden være borger i “De Forenede Nationer” eller måske i “globaliseringen”? Verdensborger? Med verdensparlament og verdensregering? Videre til Fortuyn: Som parlamentariker fik han af vælgerne et mandat og nogle opgaver, der primært var gyldige for Holland. I praksis fungerer politik på den måde, at en kandidat stiller op på nogle løfter om at gavne en gruppe personer, afgrænset af en nation.
Vlaams Belang er flamske patrioter, der ønsker national befrielse – d.v.a. opløsning af den stat, de europæiske stormagter skabte i 1830. Er et program for national befrielse en specifik fascistisk målsætning? Hvis trangen til at udrydde jøder og til fysiske overgreb på politiske modstandere ikke findes i partiet, må Øjvind forklare, hvordan VB stadig kan siges at have et fascistisk “mindset”.
PS
Det handler ikke om, at jeg vil forsvare GRECE. Jeg deler heller ikke alle de Benoist’s synspunkter. Hans “obsession antiaméricaine” (jvf. Revels næstsidste bog) findes overalt i fransk politik – og skyldes til dels et mindreværdkompleks. Men de beskrivelser og analyser, der kommer fra GRECE, rangerer mange kilometer over den selvdøde venstrefløj.
Torben Snarup Hansen går altså inn for å overse de tydelige fascistiske båndene og den fortsettelsen av fascistisk mytologi som demonstreres av Griffin. Det er ikke særlig overraskende, men likevel illustrerende at Snarup Hansen avviser en av de fremste autoritetene på fascisme innenfor forskningsmiljøet.
Noe mer pussig er det at mens Snarup Hansen over var opptatt av den italienske fascismen er han nå opptatt av å definere fascismen med “trangen til at utrydde jøder”. Mens antisemittisme var definitivt var et gjennomgående trekk i førkrigsfascismen, og fremdeles er relativt lett å finne igjen i VBs rekker, blander Snarup Hansen nå sammen fascisme og en bestemt type av fascismen: nazismen.
Er Snarup Hansens poeng at få partier i Europa av i dag står for rent nazistisk ideologi, og at disse gruppene er marginale? Da har han langt på vei rett. Jeg ville ikke kalle Vlaams Belang et nazistisk parti; av de vesteuropeiske partiene med en viss parlamentarisk suksess er NPD i Tyskland det partiet som kommer desidert nærmest. Illustrerende nok er det da heller ikke vanskelig å finne de historiske kontaktene mellom NPD og Vlaams Blok, og heller ikke å finne bånd mellom NPD og Voorpost den dag i dag.
“Er Øjvind i tvivl om, hvorvidt der findes nationer?”
Ingenlunde, men avhengig av hvilken definisjon man gir på “nasjon” er svarene på Snarup Hansens opprinnelige spørsmål helt forskjellige.
Derfor spør jeg hvorvidt Snarup Hansen f.eks. mener at Belgia er en nasjon? I en betydning av ordet er Belgia det, men Vlaams Belang vil utvilsomt være uenige; for dem er Belgia en unaturlig konstruksjon, een kunstmatige staat. Men på tross av dette er det vel liten tvil om at Belgia er et demokrati? Eller mener kanskje Snarup Hansen at Belgia ikke er et demokrati, siden han spør etter demokratier som ikke er nasjoner?
Når det gjelder den kulturelle nasjonen, så er definisjonen på dette langt på vei sammenfallende med definisjonen på en etnisk gruppe; og da kan man gjerne spørre om det finnes en amerikansk nasjon eller eller en canadisk nasjon; begge landene inkluderer forskjellige etnisiteter, og også store grupper med forskjellig førstespråk. Mener Snarup Hansen at Canada – medlem i Forente Nasjoner – ikke et demokrati fordi landet også inkluderer Quebec? Er USA – også FN-medlem – en ikke-nasjon, eller mener Snarup Hansen at USA slett ikke er et demokrati?
Hvis han faktisk mener det er jeg overbevist om at mange ville se det som nettopp en obsession antiaméricaine. Han kommer også svært nær de historiske og antropologiske feilgrep Griffin peker på i GRECEs tenkning.
Men hvis Snarup Hansen mener at en nasjon er det samme som en stat – noe både referansen til FN og referansen til statsborgerskap kan tyde på – så blir spørsmålet enda mer ubegripelig. Selv om det utvilsomt finnes demokratier som ikke er stater, f.eks. i organisasjonslivet, så er det av opplagte årsaker vanskelig å finne demokratiske stater som ikke er stater.
Når det gjelder uavhengighet for Flandern så stiller jeg meg likegyldig til spørsmålet; selv om jeg har bodd i Belgia (Flandern). Det finnes imidlertid både liberalere, konservative, sosialister og – altså – fascister som går inn for uavhengighet for Flandern.
Men det kan være verdt å understreke at Flandern for Vlaams Belang også inkluderer Brussel, samt “Komen, Moeskroen, Vloesberg, Edingen og landet i Overmaas, [...] områder som i løpet av belgisk historie har blitt stjålet, men som [...] utgjør del av det flamske landområdet”. (http://www.vlaamsbelang.org/0/4898/).
Selv det såkalte franske Flandern (sør for den franske grensen) vil en del VB-ere gjeninnlemme i en flamsk republikk, selv om partiets offisielle politikk her er noe forsiktigere.
Jeg tviler på at særlig mange som bor i disse områdene vil være enige i en slik innlemming, for å si det forsiktig, men for VB er dette likegyldig. Den politikken VB opp gjennom årene har forfektet ifht. til disse menneskene er heller ikke spesielt vennlig innstilt til deres kulturelle og språklige rettigheter, den består snarere i – for å sitere Snarup Hansen – “kollektivisme og ensretting”. Den VB-nære gruppen Voorpost illustrerer da også svært godt hvilke holdninger “ekstremhøyre”-varianten av flamsk nasjonalisme har ovenfor vallonerne. For Snarup Hansen kan dette være et godt sted å begynne dersom han nærmere vil studere et av VBs og flamsk ekstremhøyres mange anti-demokratiske trekk.
mvh
Øyvind
Lars Hedegaard har udtalt sig om nogle ubehagelige fænomener, og de, der ønsker aktuelle redegørelser for substansen, kan læse her:
her:
og her:
Det saglige indhold er – også denne gang – blevet overskygget af en personhetz, der bl.a. har gået på, at Hedegaard har været i selskab med politikere fra Vlaams Belang, som anklages for fascisme eller nazisme. Derfor er det interessant, at Øyvind Strømmen oplyser, at VB ikke er et nazistisk parti. Betyder det, at Hedegaard alligevel skal tages alvorligt?
Videre skriver Øyvind: “Torben Snarup Hansen går altså inn for å overse de tydelige fascistiske båndene og den fortsettelsen av fascistisk mytologi som demonstreres av Griffin. Det er ikke særlig overraskende, men likevel illustrerende at Snarup Hansen avviser en av de fremste autoritetene på fascisme innenfor forskningsmiljøet.” Da mine indlæg er frit tilgængelige, kan enhver se, at dette slet ikke er tilfældet. Men jeg tillader mig at stille spørgsmål. Eftersom jeg ikke har læst Griffin, spørger jeg om, hvordan han – og Øyvind Strømmen – når frem til den konklusion, at VB og GRECE har “retained the basic structure of” fascismens tænkning (eller var det nazismens?), når de på den anden side har forladt nogle afgørende kendetegn ved disse totalitære bevægelser – som voldsforherligelse og antisemitisme. Jeg afviser altså ikke Griffin, og jeg kan af gode grunde ikke tage stilling til kvaliteten af hans forskning. Det kan tilføjes at rækken af forskere er meget lang – fra Hannah Arendt til François Furet. Hver enkelt bør vurderes efter sine arbejder – ikke politiske standpunkter!
Virkeligheden er interessant, fordi den virker. Hvordan virker VB og GRECE? Påvirker de børn og unge til antidemokratisk mentalitet og aktivitet? Hvilken betydning har de og andre højre-nationale grupper i praktisk politik? Dette er værd at diskutere, men Øyvind Strømmen har en anden dagsorden, hvor energien benyttes på ordspil og semantisk pindehuggeri. For en ordens skyld vil jeg besvare et par af hans spørgsmål om nation og demokrati.
Demokrati handler frem for alt om den autoritet, der bygger på folkets suverænitet. Sådan er virkeligheden – i både politik og jura! FN og EU arbejder af alle kræfter på at afvikle denne ordning, men indtil videre er de blevet standset.
Et kulturelt aspekt af demokratiet er argumentation og dokumentation, men dermed bliver en hvilkensomhelst filateliklub ikke til et demokrati. Folkesuverænitet fungerer påviseligt med udgangspunkt i en nation. Eftersom virkeligheden er en million gange større end sproget, kan det drøftes i evighed, hvad en nation egentlig er for noget. Øyvind Strømmen kan bruge sit polemiske krudt og blande sig i den aktuelle debat om fransk national identitet på – indtil i dag med 50.000 indlæg.
Afsluttende: Belgien er en nation, der fungerer dårligt, idet et meget stort antal borgere ønsker den nedlagt. Den dårlige funktion kan erfares af enhver udlænding, der kommer til at tale fransk blandt flamlændere eller flamsk blandt valloner! Spanien har også interne sproggrænser, men her skaber det sjældent problemer af belgisk omfang. Spanien er tydeligvis en nation, der rummer forskellige nationaliteter. I henhold til grundlovssikrede bestemmelser fungerer derfor 17 selvstyrende regioner. Det spanske demokrati virker på fire niveauer: nation, region, provins og kommune (“patria chica”, som endnu vigtigere end i Nordeuropa). På godt og ondt fungerer en fælles spansk kernekultur med traditioner og normer.
Noget tilsvarende gælder USA. Kernekulturen er WASP – White, Anglo-Saxon, Protestant. Derfor er eksempelvis jøder i Baltimore forlængst begyndt at spise svinekød og drikke øl. WASP besidder fortsat stor tiltrækningskraft, fordi den fremhæver det enkelte individs ansvar. En fremragende gennemgang af frihed, demokrati og patriotisme kan læses i Roger Scrutons “The Need for Nations”.
Venlig hilsen – T.S.H.
links kommer her:
http://www.kristeligt-dagblad.dk/artikel/352691:Kronik–Til-gavn-for-vore-muslimske-medborgere?all=1
http://jp.dk/opinion/breve/article1945008.ece
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=35&tekstid=3143
Frankrigs debat om nationen kan følges her:
http://www.debatidentitenationale.fr
Jeg er enig med ØS at fascistiske bevegelser faktisk øker “sin massekraft” i Europa. Men skal en forstå fenomenet, er det viktig å se nyansene, og å forstå mekanismene.
Dessverre har venstrsiden i Europa gjennom promiskuøs bruk av adjektiver som rasist, nazist, fascist…. brukt 30-40 år på å demontere viktige deler av verktøyet til slik forståelse -språket. (I en en mer folkelig debattsituasjon inklusive internett, har de nærmest tømt uttrykkene for innhold, selv om det selvfølgelig fremdeles KAN ha et fornuftig meningsinnhold.)
Så langt jeg har forstått handler fenomenet i beksjeden grad om fascisme/nazisme som POLITISK “filosofi”.
“Kjernetroppene” i hvert fall i BNP, har atskillig mer form av en forskrudd “religiøs kult” enn politisk bevegelse
http://www.hurryupharry.org/2010/01/14/the-bnp-political-party-or-quasi-religious-cult/
En betydelig del av fremgangen skyldes deres evne til å fange opp velgere som har singulær fokus på innvandringsspørsmål.
Cassanders
In Cod we trust
Snarup Hansen skriver:
Det saglige indhold er – også denne gang – blevet overskygget af en personhetz, der bl.a. har gået på, at Hedegaard har været i selskab med politikere fra Vlaams Belang, som anklages for fascisme eller nazisme. Derfor er det interessant, at Øyvind Strømmen oplyser, at VB ikke er et nazistisk parti. Betyder det, at Hedegaard alligevel skal tages alvorligt?
Øverst i denne artikkelen gjennomgår jeg saken og de bloggpostene og artiklene som er relevante.
Siden ser jeg på hvorvidt påstandene i diverse blogger om at Johnson har forfalsket et bilde, og videre på om de analysene som legges frem av Vlaams Belang og Pro Köln er riktige. Jeg har også påpekt det åpenbare: nemlig at Vlaams Belang er et fascistisk parti, og jeg har begrunnet dette med å vise både til politisk samarbeid, historie og ideologisk innhold. Jeg har ikke kalt VB et nazistisk parti, da jeg mener det ville være uriktig og at det ville underslå den ideologiske utviklingen som har funnet sted.
Jeg har følgelig verken hetset Hedegaard eller kalt Vlaams Belang nazister. Jeg har imidlertid påpekt at Vlaams Belang er fascister. At Hedegaard som faghistoriker ikke evner å se dette, og at han velger å ha et relativt nært forhold til VB, får Hedegaard selv gjøre rede for. Dessverre har han i liten grad gjort det, og i stedet gjentatte ganger kommet med mildt sagt underlige beskrivelser av både partiet og av det belgiske politiske livet generelt.
At jeg har brukt tid på å skrive disse artiklene, og til å komme med kommentarer til Trykkefrihedsselskabet artikkel om Vlaams Belang, er også uttrykk for at jeg nettopp tar Lars Hedegaard alvorlig. Jeg finner også all grunn til å ta det alvorlig når Hedegaard under Counter-Jihad-konferansen i Brussel 2007 sa det følgende:
We need to develop a strategy that may allow us to achieve our objectives. This means that we must develop a comprehensive and deep strategy equal to that of islam. This strategy must take into account that some of our public and private institutions may opt to side with our enemies unless we force them to side with us.
A successful defensive strategy may necessitate the creation of parallel institutions under our control accompanied by civil disobedience vis-à-vis the official, dhimmified ones – which is a classical occurrence in occupied countries. We would undoubtedly benefit from a study of the modus operandi of primarily European resistance movements during World War 2 though our present situation is much more ominous at least long term.
Dessverre kan jeg ikke se at Hedegaard har forklart hva han mener med dette.
Snarup Hansen skriver videre: Men jeg tillader mig at stille spørgsmål. Eftersom jeg ikke har læst Griffin, spørger jeg om, hvordan han – og Øyvind Strømmen – når frem til den konklusion, at VB og GRECE har “retained the basic structure of” fascismens tænkning (eller var det nazismens?)
Dette er oppsummert over, med henvisning til både det konkrete ideologiske tankegodset (bla. den såkalte palingenetiske ultranasjonalisme) og til de ideologiske omstendighetene. Griffins artikkel er linket til over, her er linken på ny: http://ah.brookes.ac.uk/resources/griffin/pluscachange.pdf
Følgende empiriske fakta er, slik Griffin ser det, og slik jeg ser det, uomtvistelige:
- nouvelle droite oppstod som et svar på behovet noen franske nyfascister i de tidlige 1960-årene opplevede for å endre ideologi og taktikk uten å endre sine fundamentale verdier og mål
- den sentrale tematikken i nouvelle droites kosmologi er konsistent med den utvidede fascismedefinisjonen (altså i kontrast til den konkrete, historiske italienske fascismen under Mussolini) levert av Maurice Bardeche og Giorgio Locchi, begge erklærte fascistiske ideologer i etterkrigstiden, og begge med demonstrerbare koblinger til nouvelle droite i sistnevntes formative fase
- nouvelle droite vektlegger sterkt de kulturelle analysene kjent som den Konservative Revolusjon, som forberedet grunnen for nazismens ideologiske suksess, og som i dag av de fleste fascismeforskere regnes å være en variant av den tyske fascismen
- det er en dyptgående og tydelig kobling mellom nouvelle droites visjoner for et nytt Europa, og visjonen utformet og beskrevet av noen fascister i mellomkrigstiden, som deretter tatt opp og videreutbygd av mange ny-fascister etter 1945 (publikasjonen Nation Europa er her for øvrig et godt eksempel).
- nouvelle droite har hatt en demonstrerbar og direkte påvirkning på fascistisk diskurs og ekstremhøyre i en rekke europeiske land, og medlemmer av nouvelle droite-bevegelsen har vært direkte koblet til slike partier og bevegelser, også som medlemmer.
Jeg registrerer ellers at Snarup Hansens nasjonsbegrep inkluderer Belgia – ekstremt mange flamske nasjonalister vil neppe være enig i dette.
Roger Scruton, som Snarup Hansen ikke overraskende viser til, omtaler også Belgia som “a wholly artificial creation”, “a state in which two nations are being held together, largely against the will of one of them” (det siste er for øvrig uriktig, flertallet i Flandern er stadig motstandere av flamsk uavhengighet, iflg. flere meningsmålinger). Formodentlig mener Snarup Hansen at også Storbritannia er en nasjon – noe annet ville være underlig. Men det er langt fra alle skotske og walisiske nasjonalister som vil være enig i den betraktningen.
Et nasjonsbegrep som inkluderer Belgia, f.eks. basert på at en nasjon er den politiske kontrakten mellom staten og borgerne, les citoyens – slik nasjonen ble forstått av de franske revolusjonære som langt på vei skapte det politiske uttrykket – kan overføres også til EU, ikke med det europeiske medborgerskapet og ideene som følger med dette.
Øyvind
@Cassanders:
Dessverre har venstrsiden i Europa gjennom promiskuøs bruk av adjektiver som rasist, nazist, fascist…. brukt 30-40 år på å demontere viktige deler av verktøyet til slik forståelse -språket. (I en en mer folkelig debattsituasjon inklusive internett, har de nærmest tømt uttrykkene for innhold, selv om det selvfølgelig fremdeles KAN ha et fornuftig meningsinnhold.).
Det har du helt rett i, og det er også noe jeg har advart mot. Men i tilfeller som Vlaams Belang, BNP, NPD, Jobbik, osv, har ordet fornuftig meningsinnhold, i motsetning til når folk på norsk venstreside f.eks. kaller Fremskrittspartiet fascistisk, og dermed tømmer ordet fascisme for innhold.
Så langt jeg har forstått handler fenomenet i beksjeden grad om fascisme/nazisme som POLITISK “filosofi”. “Kjernetroppene” i hvert fall i BNP, har atskillig mer form av en forskrudd “religiøs kult” enn politisk bevegelse: http://www.hurryupharry.org/2010/01/14/the-bnp-political-party-or-quasi-religious-cult/
Ja, det er en interessant diskusjon, og Edmund Standings betraktninger er gode. Men fascismen inneholder da også tradisjonelt en hel del elementer som nettopp kan kalles religiøse, inklusiv tilsvarende forestillinger om dem Standing er inne på.
En betydelig del av fremgangen skyldes deres evne til å fange opp velgere som har singulær fokus på innvandringsspørsmål.
Ja, det hersker det liten tvil om.
Øyvind
[...] kommentarer admin til “Ingen fascister å se” – kommentar til en dansk bloggkrigadmin til “Ingen fascister å se” – kommentar til en dansk bloggkrigCassanders til [...]