teknofaun

Eurabia-tenkningen som i dag forfektes av islamkritiske bloggere har påfallende mange fellestrekk med den serbiske nasjonalismens propaganda rettet mot muslimer.

av Øyvind Strømmen

Oriana Fallaci skriver i sin bok “Fornuftens styrke”, utgitt på norsk av Gyldendal forlag:

Det gleder meg ikke å fortelle at Troja brenner, at Europa har blitt en islamsk provins, en islamsk koloni. Ei heller at Italia er en frontlinje i denne provinsen, et brohode i denne kolonien. [...] Sannheten er at Troja brenner. Fra Gibraltarstredet til Sørøyas fjorder, fra klippene ved Dover til Lampedusas strender, fra Volgograds stepper til Loiredalen og Toscanas åser, sprer ilden seg.

Fallaci snakker om islam, og om en “kolonisering av våre byer”, “en etappe i islamsk ekspansjonisme”. Muslimene “tar seg til rette hos oss”, “påtvinger oss sine ideer. Sine skikker, sine Gud”. De representerer islam, og det “finnes kun en islam”, en “pøl med vann som ikke rører seg. Vann som ikke sirkulerer, som aldri flyttes,  som aldri blir rent, som aldri blir rennende vann som kommer til havet. Den forurenses lett,
og har heller ingen stor verdi som drikkevannskilde for husdyr. Hengemyra elsker ikke Livet. Den elsker døden”.

Fallacis bok utgjør bare en av mange i det som har blitt en hel sjanger, eurabialitteraturen. Selv om denne litteraturen rommer mye forskjellig – fra relativt sobre analyser til ravende galskap – går det følgende ofte igjen:

Muslimene er kommet for å over Europa. Islam er ikke en religion, men en totalitær ideologi, like ille som eller verre enn nazismen. Islam lar seg ikke kombinere med vestlige demokratier, og muslimer kan ikke integreres. Muslimene er erobrere, og ledende europeiske politikere – av ulik politisk farge – hjelper dem, bevisst og ubevisst. Denne eliten er – for å sitere en av eurabiatenkningens fremste forfektere i den internasjonale bloggosfæren, den norske bloggeren Fjordman – “selv-hatere [...] svikere av sin nasjon og sin kultur”, som holder på makten i politikk, media og akademia på “udemokratisk, unaturlig og obskønt vis”, en “svikerklasse” som må “avsløres” og “kastes fra makten”.

Et revolusjonært program

Ifølge samme Fjordman må “vi, de europeiske folk” – om ikke kravene hans om at EU avvikles og muslimsk innvandring opphører blir godtatt – “konkludere at myndighetene våre har forlatt oss, at skattene de samler inn ikke er rettferdig, [...] at lovene som er vedtatt uten vår godkjennelse er illegitime” og ta “nødvendige steg for å verne om sikkerheten vår og sikre vår nasjonale overlevelse”.

La det ikke være noen tvil: det som her forfektes er et revolusjonært program. Den relativt velrenommerte danske islamkritikeren Lars Hedegaard (som blant annet har deltatt på denne konferansen i regi av Frp) var også inne på tilsvarende ideer da han under en konferanse i Brussel i 2007, sa:

Vi må utvikle en strategi som lar oss oppnå målene våre. Dette betyr at vi må utvikle en omfattende og dyp strategi tilsvarende den islamske. Det må taes med i betraktningen at noen av våre offentlige og private institusjoner kan komme til å ta side med fiendene våre dersom vi ikke tvinger dem til å ta vår side.

En vellykket forsvarsstrategi kan gjøre det nødvendig å sette opp parallelle institusjoner under vår kontroll, kombinert med sivil ulydighet vis-a-vis de offisielle, dhimmifiserte (undertrykt av muslimer, skr.anm) institusjonene – en vanlig hendelse i okkuperte land.

Vi vil utvilsomt ha nytte av å studere de primært europeiske motstandsgruppene under 2. verdenskrig modus operandi, selv om vår nåværende situasjon er langt mer truende, iallfall langsiktig sett.

Hedegaard har også markert seg ved å si at en muslim “når som helst” kan “skjule sine sanne intensjoner ved å lyve eller avlegge en falsk ed”, noe som “selvfølgelig ikke betyr at alle muslimer lyver, men at man aldri kan vite det [...] man kan aldri være sikker på at han sier sannheten, [...] det er den basale kultur”. I tillegg sier Hedegaard at “når en muslimsk mann voldtar en kvinne, er det hans rett å gjøre det”, og at kvinner i islam “har ingen verdi. De er ikke mennesker. Deres funksjon er som livmor – de bærer krigernes avkom og de skaper nye kriger, men ellers… nåvel, de kan brukes til seksuell formål, men ellers har de ingen verdi”.

Når den amerikanske islamkritiske bloggeren Charles Johnson nylig kalte Hedegaard “en ekstremist”, som “omgås fascister og forfekter vold” ble dette likevel avfeid av en rekke danske bloggere. Hedegaard selv avviser selvsagt påstandene. Han? En ekstremist? Utenkelig.

La oss spole noen år tilbake i tid, nærmere bestemt til Jugoslavia, sist på åttitallet.

Serbiske nasjonalisters anti-islamske propaganda

Kjemikeren Aleksandar Popovic – senere serbisk vitenskapsminister – utgav da en pamflett som var ment å “opplyse allmennheten” om islam, noe han mente var en vanskelig oppgave, fordi islam “er et totalitært system, hvis totalitarisme langt overgår det en vestlig gjerne med gode hensikter og uten kunnskaper evner å forstå eller forestille seg”. Islam er, ifølge Popovic, så totalitært at vi knapt kan forstå det.

Popovic var ikke alene, han var bare en liten del av en sterk strømning av serbisk nasjonalisme. Den svenske forfatteren Andreas Malm gir i boken “Hatet mot Muslimer” (Atlas, 2009) en gjennomgang av noe av det som ble skrevet i årene før krigene i Bosnia og Kosovo. Her er noen av eksemplene:

Forfatteren Dragos Kajalic mente at muslimen “ikke er kapabel til å forstå essensen i ett av europeerens grunnleggende trekk, nemlig den unike personlige friheten som står over hvert kollektiv”, og dessuten at muslimene er late og – hvis de stjeler eller på annen måte bryter loven – “ute av stand til å kjenne noe av den skammen som en europeer i samme situasjon”.

Vojin Dabic, faghistoriker – som Hedegaard – argumenterte i 1993 for at muslimene på Balkan var “en fare for Europa, ettersom islam ikke kan akseptere at religionen er adskilt fra staten”, men står for “en bisarr symbiose mellom religion og stat, og mellom religion og nasjon”. Statsviteren Miroljub Jevtic mente at islam “ekskluderer alle andre synspunkter på verden og strever etter eget monopol på scenen”, derfor “er [islam] så farlig for moderne samfunn”. Han mente også at islam “står i motsetningsforhold til alle rettferdige relasjoner, til toleranse, dialog og ’sameksistens’”.

Forfatteren Momcilo Selic skrev at “islam [ikke er] en religion i det hele tatt”, men “en karikaturversjon av kristendommen”. Momo Kopor skrev i 1993 at kampen mot islam “er et spørsmål om å bevare sivilisasjon og kultur”. Zoran Djindjic, senere både borgermester i Beograd og minister i Serbia, uttalte i 1994 at kosovoalbanerne utgjør “et element i vårt liv som er vanskelig å integrere, og som ville være vanskelig å integrere i en hvilken som helst vestlig sivilisasjon”. Forfatteren Vuk Draskovik spurte i 1989: “Hvordan kan vi forhindre deres intolerante, islamske, destruktive og anti-sivilisasjonistiske indoktrinering?”. Psykiateren Jovan Raskovic mente at muslimene i Bosnia var “offer for anale frustrasjoner”. Nada Todorov advarte mot “islamiseringen og dens manifestasjoner”. I januar 1993 publiserte Beograds informasjonsdepartement en pamflett på engelsk for å forklare den serbiske sakens rettferdighet:

[Muslimene] vil for andre gang skape et tyrkisk Bosnia, eller et Bosnia i Tyrkia [...] med sharialover og andre livsnormer som er uakseptable på 2000-tallet. [...] Til dette blodige gjestebudet inviterte de alle slags verdslige parasitter, mordere og krigshunder. Mujahedin og jihad-fanatikere frå de islamske landene kom for å oppfylle sin ‘hellige plikt’ og utslette oss. Denne skruppelløsheten passer perfekt til deres religion og tradisjon.

Den serbiske poeten Milan Pantovic skrev:

De vil gjøre halvmåner av våre kors
de vil forvandle våre prester til imamer
og erstatte vår tro med islam.
Så for å bevare oss, korset og vår navnedagsfest
må vi gjøre dette: bekjempe ild med ild

Rykter om muslimske voldtekter og om hvit slavehandel var vanlige. Biologiprofessor Biljana Plavsic – senere president i Republika Srpska – mente at “voldtekt er normalt i islam, fordi religionen tolererer polygami”. Tidligere nevnte Nada Todorov kunne fortelle at “i islams undervisning har ingen kvinne en sjel, hun eksisterer bare for å tilfredstille en manns behov og tjene ham”.

Er det noe av alt dette som låter velkjent? Er det paralleller å finne mellom den serbiske nasjonalismens hat mot og beskrivelse av muslimer, og den som florerer på nettsider og i elektroniske debattfora i dagens Skandinavia? Eller er likheten “bare på overflaten”?

Trifkovic – da og nå

En av ideologene bak det moderne islamhatet er den serbisk-amerikanske skribenten Srdja (også Serge) Trifkovic. Trifkovic var rådgiver for tidligere nevnte Biljana Plavsic, som selv sa seg skyldig i krigsforbrytelser og i 2001 ble dømt av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Trifkovic har for øvrig markert seg som en krass kritiker av det samme tribunalet, og hevder langt på vei at ingen etnisk rensning fant sted i de serbisk-nasjonalistisk-kontrollerte områdene i Bosnia. Den grundig dokumenterte Srebrenica-massakren avfeier han som “en manipulasjon av virkeligheten” og den tidligere Markale-massakren hevder han at den bosniske regjeringen selv arrangerte som PR-stunt. Folkemordfornektelsen har imidlertid ikke gjort ham til en upopulær mann i “counter-jihad”-bevegelsen, langt ifra.

Han fremheves blant annet av den danske bloggeren Snaphanen, av Den Danske Forening. Han brukes som kilde av Lars Hedegaard og de andre forfatterne bak boken “I krigens hus”, noe den norske islamkritiske bloggen document.no også omtalte. Bloggen Gates of Vienna publiserer også Trifkovic, og på den anti-islamske nettsiden jihadwatch dras han stadig frem, og hylles av leserne. Det burde få noen varselbjeller til å ringe.

Konsekvensene

Konsekvensene av den serbiske nasjonalismen – og dens hat mot muslimer generelt og bosniere spesielt – burde være velkjente, men har dessverre gått påfallende raskt i glemmeboken. En av dem som ikke har glemt er Demokratene-politikeren Jan Simonsen, som ikke akkurat kan påstås å være verken innvandringsliberalist eller islam-apologet. I denne artikkelen sammenfatter han Srebrenica-massakren og serbisk-nasjonalistisk etnisk rensning:

En gammel skranglet militær lastebil stanser i en skog. Fire gutter i tenårene og to menn i begynnelsen av 20-årene, alle i sivile klær, hopper ned av lasteplanen, fulgt av bevæpnede soldater i uniform. De har armene bundet på ryggen og ser forslåtte ut. De blir stilt opp på linje med ryggen mot soldatene. De fire tenåringene blir skutt, og likende blir liggende i gresset. De to mennene blir kommandert til å hale likene til en grøft i nærheten. Deretter blir også de skutt. Før drapene ble soldatene velsignet av en prest.

Det skjedde ikke 1940 i det tyskokkuperte Polen. De unge mennene som ble meiet ned inne i skogen var ikke jøder. De var bosniske muslimer.  Og det var mange av dem. Rundt 8000 ble drept i løpet av noen få dager. Det skjedde i Europa i juli 1995.

[...]

Overalt hvor serberne vant kontroll, ble bosniske muslimer og kroater samlet opp, og tvunget til å marsjere til samlingssteder hvor de ble videresendt til konsentrasjonsleirer. Tilfeldige personer ble plukket ut fra folkemengden og skutt. Enkelte landsbyer ble totalt jevnet med jorden. Andre steder ble bygningene tatt vare på og bebodd av serbere, etter at eierne var blitt tvunget til å skrive under på at deres hjem ble overført til nye eiere. Kvinner ble systematisk voldtatt. Noen ble deretter drept, men mange fikk leve og føde barn. Hensikten var at barna skulle være av blandingsrase, og dermed undergrave muslimer og kroater som etnisk gruppe. De heldigste ble sendt ut av de serbiske områdene i live, enten til Kroatia eller til områder under kontroll av den internasjonalt anerkjente bosniske regjeringen.

Politifolkene og de militære som opererte konsentrasjonsleirene, der muslimer og kroater ble voldtatt, nedverdiget, ydmyket, slått og utsultet, og soldatene som utførte voldtektene og massehenrettelsene, var alle under direkte kontroll av general Mladic og president Karadzic. Det dreide seg om en godt organisert, disiplinert, og planlagt kampanje som hadde til hensikt å ødelegge en nasjon, etnisk og religiøs gruppe, helt eller delvis. Med andre ord: Et organisert folkemord.

Vel så interessant som artikkelen er imidlertid kommentarene fra lesere av Simonsens blogg frie-ytringer.com, en av Norges mest leste politiske blogger. Nesten uten andre unntak enn Simonsen selv og et par norsk-bosniere er disse kommentarene positive til den serbiske nasjonalismen udåder, og de er et studium i politisk galskap.

En kommentator mener tilsynelatende at Vatikanstaten står bak angrep på serberne (en ide han kanskje har fått fra serbiske nasjonalister), fordi sistnevnte er “en kristen nasjon”. Vedkommende mener også at “da var på høg tid at Serbarane to eit tak”, benekter at en massakre fant sted i Srebrenica og ber Simonsen “vakne” og innse at det her må være snakk om muslimsk propaganda. En annen skriver:

Men Simonsen du støtter jo muslimene [...] At du som 1. kandidat for Demokratene støtter muslimsk ekstremisme og nedbrenning av kirker er urovekkende og ikke tilitsvekkende. Muslimene står for masseinnvandring og destruering av andre kulturer. Det tar du ikke inn over deg. [...] Er du like åndssløv som FN og NATO som fremelsker ekstremisme. Har det ikke gått opp for deg at vi er i “krig” allerede for å overleve!

En tredje kommentator velger å fremheve at han heller ikke tror på at det var “noen gasskammerhenrettelser av joeder under den andre verdenskrig”, og en fjerde linker til en artikkel i den belgiske “konservative” nettavisen Brussels Journal – som står nær Vlaams Belang – for å vise at “provmateriet for Srebrenica-massakren ser ut til aa vera tynt”.

Et planlagt folkemord

Uansett hvordan man vrir og vender på de faktiske hendelsene, kan det imidlertid vanskelig betviles at serbiske nasjonalister planla et folkemord i Bosnia, og også tok i bruk folkemordets metoder. En av det serbiske nasjonalistpartiets grunnleggere fortalte i oktober 2005 følgende til et tidsskrift i Beograd (referert i Malm, 2009):

Planen var en oppdeling av Bosnia i to maktsfærer, det skulle føre til et Storserbia og et Storkroatia. Muslimene skulle underkastes en endelig løsning – mer enn halvparten skulle myrdes, en mindre andel konverteres til ortodoks tro og en enda mindre andel, de som hadde formuer, kunne få kjøpe sine liv og dra sin vei. Målet var å totalt rense Bosnia-Hercegovina for det muslimske folket.

Vojislav Seselj – hvis sak foran det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag pågår i disse dager – holdt i mars 1992 en tale i Zvornik: “kjære sjetnikbrødre, spesielt dere på den andre siden av Drina, dere er de modigste av alle og vi skal rense Bosnia for de vantro og vi skal vise dem veien bort herfra”. Biljana Plavsic uttalte i september 1993 at hun ønsket “at vi totalt renser det østre Bosnia for muslimer. Jeg refererer ikke til etnisk rensning, men de har gitt et naturlig fenomen en nedsettende klang og klassifisert det som krigsforbrytelse”.

Hedegaards dystopi

Lars Hedegaard skriver i en artikkel om karikaturstriden at han tror Danmark vil bryte sammen i enklaver:

There will be enclaves inhabited and dominated by Danes and their non-Muslim allies. And there will be enclaves inhabited by Muslims and Danish converts that will be ruled according to sharia law. The old institutions, such as the courts, the universities, the police, the armed forces etc., will be forced to choose whose side they are on. It will be like in Bosnia, Lebanon or Northern Ireland during the Troubles.

As will be evident to anyone with eyes to see, this coming state of affairs will bear no resemblance to the multicultural utopia promised by the advocates of a co-existence of civilisations.

I tillegg til hans åpenbart dystopiske verdensbilde har Hedegaard her et stort problem, et problem han som faghistoriker burde ha oppdaget. Den bosniske sentralregjeringen av 1992 bestod ikke bare av nominelle eller troende muslimer; den inkluderte både muslimske, serbiske og kroatisk ministre. En folkeavstemning, riktignok boikottet av de serbiske nasjonalistene, viste tydelig støtte til et uavhengig, multikulturelt Bosnia.  Krigen gikk heller ikke etter religiøse skillelinjer – som denne artikkelen fra The Independent i 1994 illustrerer:

But even ‘loyal’ Serbs had problems, although the treatment of Serbs in Sarajevo and elsewhere in Bosnia could not be compared to the brutality meted out to Muslims in the self-declared ‘Republika Srpska’ across the front line. ‘Given the behaviour of (Radovan) Karadzic’s extremist Serbs and Chetnik forces, it was very hard for us to win the confidence of the Bosnian side,’ General Divjak said. The percentage of Serbs in the armija had fallen from about 15 to 3 per cent; some had left the country, some had moved to the police force, others had defected. ‘Serbs are still expelling Muslims from Bijeljina and Banja Luka, so why should Muslims treat Serbs here better?’ he asked. But they do.

Dragan, a policeman, insists that, as a Serb, he has never been bothered. A photograph of a smiling teenager is displayed in the sitting room of his flat: Milana, his 13-year-old daughter, lives in Grbavica with her grandmother.

Dragan comes from Foca, one of the nastiest places in the sinister Drina valley. The pre- war Muslim majority in Foca has been reduced to just one Muslim man. The rest were ‘cleansed’ or murdered, the town renamed ‘Srbinje’ (Serb place). Dragan, who moved to Sarajevo as a young man, shudders at the thought of Foca.

‘When I visited my wife’s family in Serbia, they called me ‘the Bosnian’ – they never used my name,’ said Dragan, who joined the Sarajevo police force nine months ago. ‘It didn’t matter whether we were Serbs or Muslims or Croats, we were all Bosnian in our hearts and in the minds of other people. In the hearts and minds of normal people, this is how it will remain after the war.’

Den bosniske presidenten, den praktiserende muslimen Alija Izetbegovic, gjentok gang på gang at han ønsket en sekulær republikk i Bosnia, med “fredelig sameksistens mellom muslimer, kroatere og serbere”. De serbiske nasjonalistne beskyldte ham – selvsagt – for å lyve, mens den serbisknasjonalistiske propagandaen budskap repeterte det motsatte av Izetbegovic’ budskap, noe som tydelig kan illustreres av en karikatur trykket av Seseljs bevegelse: en mann som koster bort resten av en moske med en børste. Underteksten: “Det finns ingen sameksistens med islam”. Krigen i Bosnia var ikke en krig mellom muslimer og kristne. Det var ikke en religionskrig. Det var ikke en etnisk krig. Det var nasjonalistisk motivert kriminalitet par excellence.

Håvard Simensen sammenfatter:

Nasjonalistene ville ha enklaver for seg selv, alternativt få ryddet hele Bosnia etter sitt eget forgodtbefinnende. Blandede ekteskap ble plutselig ansett som samfunnskadelig – som en trussel mot limet i samfunnet.

De islamistiske jihadistene som senere meldte seg til ”hellig” krig på vegne av de muslimske bosnierne, hadde den samme, forskrudde mentaliteten, bare at den var fundert i en annen forestilling: religion.

I Bosnia advarte alle disse ”realistene” mot etniske konflikter i forkant av krigen, utførte etniske rensninger under krigen, og konkluderte selvrettferdig etter krigen at: ”Hva var de vi sa? Mennesker av forskjellige etnisk bakgrunn kan ikke leve sammen i fred!”

Men demokratene som var tilhengere av et multietnisk stat, derimot, holdt fast på sin drøm, både før, under og etter borgerkrigen. Susan Sontag, Timothy Garton Ash og Christopher Hitchens har skrevet om sine møter med disse, modige bosnierne under beleiringen av Sarajevo. Prøv å se om du finner en eneste kosmopolitt blant de tiltalte ved krigsforbryterdomstolen i Haag.

Kan noe slikt skje igjen? Det kan det selvsagt. Selv om mye av ny-nasjonalismen prediket av islamhatere rundt om i Europa er en salonfähig sofaradikalisme av den vemmelige, men tannløse typen, så kan også den gi grobunn for et hat som til syvende og sist kan resultere i massive menneskerettighetsbrudd, etnisk rensing, selv massakrer og folkemord.

Når Fjordman snakker om å “ta nødvendige steg” velger jeg å ta ham alvorlig. Når Hedegaard snakker om “parallelle institusjoner under vår kontroll” er dette nettopp det som skjedde i Republika Srpska, og når Hedegaard snakker om å ta bruk den anti-nazistiske motstandsbevegelsens modus operandi så velger jeg å tro at han mener noe med det. Det gjør jeg, selv om det kan være det dreier seg om lite annet enn virkelighetsfjerne fantasier.

—

Veier videre:

Se BBC-dokumentar om Srebrenica-massakren i ni deler på YouTube: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9

LA Times: Video Alters Serbs’ View of Bosnian War