teknofaun

Israel avbildes som nazisoldat og med onkel Sam som kompis på Tjen Folkets løpeseddel

Sosialøkologen Eirik Eiglad har skrevet en rystende bok om opptøyene i Oslo i forbindelse med Gaza-krigen, “The Anti-Jewish Riots in Oslo”. Rystende fordi han langt på vei har rett.

av Øyvind Strømmen

Eiglad, Eirik: The Anti-Jewish Riots in Oslo

Utgitt av Communalism Press, 2010

Eiglad var tilfeldigvis i Oslo da opptøyene brøt ut, og bestemte seg for at han ville se dem med egne øyne. Ved et tilfelle bryter han inn da en mann blir angrepet av en gruppe “pro-palestinske” demonstranter: unge, sinte menn med palestinaskjerf, tilsynelatende av innvandrerbakgrunn. De liker ikke at han griper inn, og som svar på tiltale får han både spyttklyser i fjeset, trusler om pryl og et spark i skrittet.

“Sionist” og “barnemorder” kaller de ham. Ikke fordi han har kommet med en eneste politisk kommentar, men simpelthen fordi han grep inn for å stoppe en voldsepisode.

“Død over jødene”

Boken er bare såvidt over hundre sider, men Eiglad får plass til en lang rekke andre eksempler som er egnet til å sjokkere, eller som i det minste burde være det.

Tjen Folkets løpesedler illustrert av “den notorisk anti-semittiske brasilianske tegneren Carlos Latuff”. Støttende tilrop til Hamas, og slagord – ropt på arabisk – som “Død over jødene!”, al-mawt al-Yahud. Angrepet på Frimurerlosjen, der barn var samlet til en juletrefest. Knusingen av vinduene i Jan Thomas‘ studio, mens det ble ropt homofobiske slagord. Han siterer også fra debatter på Facebook-sider, der dypt sjokkerende kommentarer – dryppende av jødehat - ble publisert.

Og først og fremst: en dørgende stillhet fra venstresiden.

De reaksjonære

I motsetning til andre som har tatt opp problematikken kan ikke Eiglad avfeies som representant for en panisk lov-og-orden-høyreside eller som representant for en ny anti-islamsk nasjonalisme. Eiglad er overbevist anti-nasjonalist, og ligger langt til venstre i politikken. I boken kritiserer han også blant annet nederlandske Geert Wilders og norske Fremskrittspartiet i klare ordelag. Men det han så i Oslos gater oppfattet han som et utslag for reaksjonære politiske strømninger:

As they passed before Peter and me, we were struck by both their numbers and their energy. We had brought our coffee cups outside and watched from the stairs. The march moved steadily past us and then assembled in front of the embassy. It had grown in size, for sure, and was far more fervent.

The demonstrators chanted the usual anti-Israeli slogans and seemed moderate – whatever that means in this context. But then a new, large group arrived, and from them I heard the unmistakable “Al Mawt al-Yahud”: Death to the Jews. This call was repeated many times, with small variations, and every time the crowd responded, Allahu Akbar, God is great.

The large size of the new contingent, and its unconcealed hatred of Jews, was appalling. Nobody seemed concerned. “So this is what reaction looks like”, I said to Peter in amazement.

Spørsmålet om hvorfor ingen tok avstand har en viktig rolle i den vesle boken. Maoistene i Tjen Folket gjorde som forventet, mener Eiglad, men hva med den frihetlige venstresiden? Hva skjedde med idealene om “sosial frigjøring”, om “antirasisme” og om “solidaritet”? Blitz – som liker å fremstille seg selv som nettopp frihetlige – reagerte simpelthen slik:

De siste ukenes demonstrasjoner er like mye et opprør mot norske politikere såvel som israelsk aggresjon. Norske myndigheter og maktapparat viser tydelig side i saken når propalestinske demonstrasjoner gang på gang blir angrepet og gassa av politiet. Når byens unge videre opplever privatisering av det offentlig rom, rasering av ungdomstilbud og trakassering på gateplan i et samfunn der kun de kjøpesterke får spillerom, dannes  en avmaktsfølelse der opprør er en naturlig konsekvens. Opprør skjer ikke fordi noen oppfordrer til det, det er alltid en bakenforliggende årsak. Blitz vil for alltid støtte ungdomsopprør der det skjer, når det skjer.

Alltid og uansett. Det er, som Eiglad påpeker, et rystende uttrykk for en radikalt venstreside tømt for politisk innhold: “If social radicalism is mistaken for ‘rebelliousness’ or even simply for ‘rioting’, there is indeed very little ‘Left’ in it”, skriver han. Selv velger jeg å kalle det hele et uttrykk for rebellfetisjisme, og som Eiglad mener jeg at betydelige deler av venstresiden har gravd seg så grundig ned i anti-amerikansk og anti-israelsk tenkning at de er villige til å alliere seg med nær sagt hvem som helst. Med svært engasjerte aktivister med et slikt utgangspunkt blir resultatet ofte at fredsbevegelsen slutter å være for fred, og går over til å være en antikrigsbevegelse, og at antikrigsbevegelsen slutter å være en antikrigsbevegelse og går over til å være en – i dette tilfellet – anti-israelsk bevegelse. For de av oss som stiller oss solidarisk med både israelske og palestinske offer er dette svært dårlige nyheter.

Eirik Eiglad har skrevet en viktig bok. Den burde reise viktige spørsmål blant både venstreliberalere og frihetlig orienterte venstreradikale, i Norge og i andre deler av verden. Dessverre tror jeg ikke den kommer til å få den oppmerksomheten den fortjener.

Innvendinger

At boken er kort og lettlest er imidlertid både en styrke og et problem. Fordelen: Boken lar seg lese i løpet av et par timer, og den er spissformulert og tydelig, egnet til å skape debatt.

Ulempen: Hadde boken vært lenger kunne Eiglad ha hatt plass til dypere analyser, både av antisemittismen og av den radikale venstresidens antiamerikanisme, de to er tett sammenfiltret. Han kunne også ha sett på den rollen media spilte, deres fokus på bråkmakerne gav et solid skudd for baugen på de som faktisk ønsket seg og arbeidet for en genuint solidarisk markering for fred. Han kunne også ha utvidet avsluttingskapittelet, der han skisserer hva han mener venstresiden burde gjøre. Særlig det siste kunne boken ha tjent på.

En annen innvending er at Eiglad omtaler islamismen som politisk ideologi noe overfladisk, det kan også lett tolkes et utslag av at det hele er kondensert til 100 sider. Og samtidig som han advarer mot å blande sammen islam og islamisme, anbefaler han også Ibn Warraqs “Hvorfor jeg ikke er muslim”.

Warraqs bok er velskrevet, men den er også en kritikk rettet mot et heller ahistorisk puslespillislam Warraq selv setter sammen. Dette puslespillet inneholder vitterlig mange negative uttrykk for islam, men uten at disse nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, slik sett representerer boken en noe fordummende utgave av humanistisk islamkritikk. Eiglad burde i sin analyse derfor ha lagt mer vekt på akademiske verker om islamismen, for eksempel en av de andre bøkene han selv viser til, Gilles Kepels “Jihad: The Trail of Political Islam”.

—

Øyvind Strømmen er utdannet innen journalistikk og religionsvitenskap, og har skrevet mye om både islamisme, wahhabisme og europeisk nyfascisme. Han er landsstyremedlem i Miljøpartiet De Grønne.